Gjedrems siste verk

Sentralbanksjef Svein Gjedrem avslutter jobben med renta på bunn og omdømmet på topp, skriver Stein Aabø.

STABIL: Renta ligger stabilt på et svært lavt nivå når sentralbanksjef Svein Gjedrem går av og overlater jobben til Øysten Olsen fra nyttår.
Foto: John T. Pedersen /Dagbladet
STABIL: Renta ligger stabilt på et svært lavt nivå når sentralbanksjef Svein Gjedrem går av og overlater jobben til Øysten Olsen fra nyttår. Foto: John T. Pedersen /DagbladetVis mer

Jeg har ofte lurt på om sentralbanksjef Svein Gjedrems rolige, knirkende rogalandsstemme har virket stabiliserende på norsk økonomi. I går ledet han sitt siste rentemøte i Norges Banks hovedstyre. Han overlot til sin viseadministrerende Jan F. Qvigstad å forklare pressen resultatet: Styringsrenta forblir på forlokkende lavt nivå - 2 prosent.

Gårsdagens hovedstyremøte avslutter en epoke som er vel verd å reflektere over. Mye har skjedd i norsk og internasjonal økonomi siden den tidligere Viking-spilleren inntok rollen som sjef for Norges Bank i 1999.

Gjedrem har hatt et annet kompass enn sine forgjengere. Det var tidlig i hans første periode regjeringen og Stortinget bestemte at norsk pengepolitikk skulle styres etter et inflasjonsmål. I praksis ble ansvaret for pengepolitikken overlatt sentralbanken og dermed bankens sjef. Politikerne overlot til ham og bankens hovedstyre å fastsette renta og å motta ros og ris. Samtidig ga de fra seg et verktøy. Før spilte hensynet til kronekursen og eksportindustrien en større rolle. Kronekursen er følsom for rentesvingninger. En ubeleilig renteøkning kunne ødelegge mer for eksportindustrien enn flere års moderasjonslinje i inntektspolitikken.

Samtidig med endringene i pengepolitikken, vedtok Stortinget etter forslag fra Stoltenbergs første regjering den nye handlingsregelen for bruk av oljepenger. Den forteller hvor mye politikerne kan bruke av oljeformuen uten at det fører til for stort press i økonomien med stigende priser og renter som resultat.

Med ett var både pengepolitikken og finanspolitikken endret. Bare inntektspolitikken var som før, ansvarlig og moderat.

Vi lærte å forholde oss til to viktige tall. Prisveksten bør være på om lag 2,5 prosent. Og forbruket av oljeformuen skal helst ikke overstige 4 prosent, den anslåtte avkastningen av oljeformuen. I forbausende lange perioder har inflasjonen i Norge vært under 2,5 prosent. Det betyr at Norges Bank ikke behøver å sette opp renta for å kjøle ned en økonomi som truer med å koke. Kinas og andre framvoksende makters inntreden i verdensøkonomien har bidratt til dette. De har etterspurt norske råvarer, ikke minst olje, og samtidig tilbudt billige importvarer, noe som har holdt prisene nede. I større grad enn andre land har Norge bare vunnet. Vi har solgt dyrt og kjøpt billig. Dessuten sørget EUs utvidelse av antall medlemsland i 2004 for en økning i arbeidsstyrken som har forhindret knapphet på arbeidskraft. Det lyder svensk i alle restauranter og barer. Det lyder polsk på alle byggeplasser. Vi har ikke behøvd å pumpe sykepleiere opp av borehullene. Vi har tatt imot dem med glede fra en rekke land, også utenfor EØS-området. For stor konkurranse om arbeidskraft skaper et lønns- og prispress som ikke er bra for økonomien. Det har vi i stor grad unngått takket være Kina og EU. Begge har gitt Norge andre utfordringer, men i hovedsak sørget for en stor grad av stabilitet.

Den nye europeiske fellesvalutaen - euroen - har redusert variasjonene i valutakurser hos Norges handelspartnere. Nå er den riktignok under kraftig press. Noen snakker om euroens fall. Men det vil helst gå bra, tror Norges Bank.

Godt gikk det i bemerkelsesverdig grad under finanskrisa. Den ledet Gjedrem og Norges første kvinnelige finansminister, Kristin Halvorsen, oss gjennom med stø hånd. Da det stormet som verst, forsto vi at Norge ikke bare har oljepenger på bok, men også solid kompetanse i visse økonomiske miljøer. I ettertid vil de fleste erkjenne at sosialøkonomene i Finansdepartementet, Norges Bank og ved Statsministerens kontor, kunne sine saker. Nordmenn flest badet seg gjennom finanskrisa. De fleste har beholdt jobben, fått reallønnsøkning og nytt godt av lave priser.

Når renta i lange perioder dessuten blir liggende på et historisk lavt nivå, blir naturlig nok en sentralbanksjef bekymret for at folk låner penger over evne og at det igjen bygger seg opp bobler. Derfor har han jevnlig minnet om at staten i altfor stor grad favoriserer investeringer i bolig. Foreløpig for døve ører.

Derfor antar jeg at hans etterfølger, Øystein Olsen, følger i samme spor. Tør å si det politikerne nøler med å si. Sentralbanksjefer behøver nemlig ikke være populære.