EN VARSLET KATASTROFE: En kvinne vasker gulvet på børsen i Aten. «Det er en skjærende ironi at en pakt for økonomisk og finansiell stabilitet og vekst nå ryster hele EU og finansmarkeder verden rundt,» skriver kronikkforfatteren. Foto: Yannis Behrakis/Reuters/Scanpix
EN VARSLET KATASTROFE: En kvinne vasker gulvet på børsen i Aten. «Det er en skjærende ironi at en pakt for økonomisk og finansiell stabilitet og vekst nå ryster hele EU og finansmarkeder verden rundt,» skriver kronikkforfatteren. Foto: Yannis Behrakis/Reuters/ScanpixVis mer

Gjeld, løgn og eurotape

Den kreative bokføringen begynte lenge før drakmene ble smeltet om. Wall Street-banker ble hyret for å skjule den greske økonomiens skavanker.

For ti år siden siktet den såkalte Lisboastrategien mot at EU skulle transformeres til verdens mest konkurransedyktige og innovative økonomiske region innen 2010. Nå har Unionen kjørt seg fast i et titanisk gjeldsberg. Kan euroskipet kan reddes, eller står vi overfor et «eurogeddon» med globale sjokkvirkninger?

Lik den greske sagnhelten Odyssevs, som bandt seg til masta for å motstå sirenenes sang, skulle medlemmene av eurosonen gjennom Stabilitets- og Vekstpakten (SVP), forpliktes til å motstå tøylesløs lånefinansiering av statsutgifter. Men ikke siden ikkeangrepspakten mellom Hitler og Stalin har vel en pakt fått et mer misvisende navn.

Vedtatt av det Europeiske Råd i 1996, bygget den på Maastricht-traktatens konvergenskriterier for Økonomisk og Monetær Union. Statlige budsjettunderskudd skulle holdes under tre prosent av BNP og samlet statsgjeld skulle ikke overstige 60 prosent av BNP. Dette var vilkårene for å kunne tilslutte seg euroen, lansert 1.1. 1999. Landet som ga opphav til Odyssevs-myten klarte, på sviktende grunnlag, å bli medlem av euroen i 2001. Kommisjonen fikk oppgaver fra Hellas’ statistikkmyndigheter som angivelig viste at underskuddet på statsbudsjettet lå på under én prosent av BNP i 1999-2000.

Det er medlemslandene selv som produserer de makroøkonomiske tallene som er grunnlaget for å bedømme om de overholder konvergenskriteriene - og om de ellers lager troverdig statistikk ifølge vedtatte fellesregler. EUs statistiske kontor, Eurostat, kontrollerer disse statistikkene i etterkant.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Som Eurostat gang på gang har påpekt, kan derfor ikke et tilforlatelig statistikksystem på EU-nivå forhindre overlagt feilrapportering på nasjonalt plan. Her, som på andre områder, råder de varige motsetninger - og sprengstoffet - mellom de overnasjonale og nasjonale institusjoner i EU-samarbeidet. «Alle skal med»-holdningen i Brussel, og utsikten til billigere lån som euromedlem i Aten, tilskyndet bedrag.

Utad forsikret Hellas’ finansminister at de gikk over til euroen «med blanke ark» og de beste forsetter. Men den kreative bokføringen begynte lenge før drakmene ble smeltet om. Wall Street-banker ble hyret for å skaffe «eurotape» som skulle skjule den greske økonomiens brister og skavanker.

Med talltriksing ble blant annet store lån skjult som valutakjøp i nasjonalregnskapene. Goldman Sachs skal ha tjent over en milliard kroner på å hjelpe det greske finansdepartementet med å fikse på nasjonalregnskapstall. (Både den nye europeiske sentralbanksjefen, Mario Draghi, og Italias nye teknokratstatsminister, Mario Monti, har, interessant nok, fortid hos Goldman Sachs).

Eurostat gjennomskuet bedraget, men advarsler og inspeksjoner fra dets side førte ikke fram. Gitt Kommisjonens begrensede sanksjonsmuligheter, ballet jukset og gjelden på seg. Forslag om å øke Eurostats fullmakter har strandet på motstand fra en rekke medlemsland. Tyskland og Frankrike svekket dessuten disiplinen ved å overskride tre prosentregelen flere år på rad, for deretter å tvinge gjennom en løsere anvendelse av reglene i 2005.

Eurokrisen var en varslet katastrofe. En rapport om den statistiske infrastrukturen til medlemslandene tidlig på 90-tallet, konkluderte med at det greske nasjonalregnskapssystemet var svakt og at statlig statistikkorganisering generelt bar preg av bysantinsk rot. Europolitikerne og eurokratene som vedtok ØMU, med sentralbank og fellesvaluta, var overambisiøse, og tok for lett på fundamentale historiske, kulturelle og økonomiske forskjeller blant EUs medlemsland, til fordel for høyt integrasjonstempo. Det er en skjærende ironi at en pakt for økonomisk og finansiell stabilitet og vekst nå ryster hele EU og finansmarkeder verden rundt.

Eurokrisen viser kanskje ikke minst at Europas konfliktfylte historie fortsatt kaster mørke skygger. Det koster dyrt å ignorere eller undervurdere at medlemsland faktisk har høyst ulike forutsetninger for forpliktende overnasjonalt samarbeid.

FOR OPTIMISTISKE: «Problemet er at EU stadig handler som om administrativ samkjøring allerede er på plass før en setter i gang store integrasjonstiltak» skriver kronikkforfatter Linda Sangolt.
FOR OPTIMISTISKE: «Problemet er at EU stadig handler som om administrativ samkjøring allerede er på plass før en setter i gang store integrasjonstiltak» skriver kronikkforfatter Linda Sangolt. Vis mer

Mer eller mindre tabubelagte historiske regnskap er fortsatt ikke opp- og avgjort. De brukes, både i offentlighetens lys og bak lukkede dører. Som Europas fordums krigsbølle, unnslipper ikke Tyskland å måtte betale for fortidas synder. Det var Frankrikes president Mitterrand som, i frykt for at Frankrike skulle bli deklassert, presset forbundskansler Kohl til å gå med på euroen som gjenytelse for gjenforeningen av Øst- og Vest-Tyskland. En regner med at tyskerne kan melkes, igjen og igjen, for sin dårlige samvittighets og EU-fredens skyld. Forutsigbart nok har antityske tirader nådd en intensitet i Hellas det siste året som sikkert ikke står mye tilbake for okkupasjonstidas.

Eurosamarbeidet er tuftet på evne til å motstå kortsiktige fristelser til fordel for langsiktig soliditet. Det forutsetter pålitelig statistikk.

I land hvor det regnes som selvfølgelig at nasjonale statistikkorgan og myndigheter ikke trikser med tallene, kan dette synes som en triviell observasjon. Men i makt- og finanspolitikkens brutale verden er det ingen grunn til å regne med at statistikkprodusentene faktisk leverer pålitelige tall. Land som Italia og Hellas har heller ikke samme statlig-statistiske kompetanse og autoritet som Tyskland eller Danmark.

Problemet er at EU stadig handler som om administrativ gleichschaltung (samkjøring) allerede er på plass før en setter i gang store integrasjonstiltak. Da bør det heller ikke overraske at det kan gå så galt at noen til slutt faktisk settes under administrasjon, slik tilfellet nå er i Hellas.

Noen år før euroen ble lansert, deltok jeg på en konferanse i England om utsiktene for europeisk integrasjon. Den samlet økonomer, statsvitere, historikere og jurister fra mange europeiske land, inklusive noen norske stortingsrepresentanter.

Etter at foredrag om ØMU og konvergenskriteriene, spurte jeg om en tok høyde for de betydelige svakhetene ved statistikkgrunnlaget, den lemfeldige skatteinngangen i søreuropeiske land og at Italias nasjonale statistikkorgan åpent antok at opptil 40 prosent av landets økonomi var svart. Med så usikre tall, var vel beregning av tre prosent av BNP det rene gjettverk.

En dansk deltaker prøvde å snakke spørsmålene bort med runde formuleringer, alt mens noen av de euroskeptiske britene sendte diskret anerkjennende nikk i min retning. Direkte respons kom etterpå, i pausene, og spesielt fra tysk hold. En tysk professor tok meg til side og takket for at jeg hadde reist det europeiske «statistikkproblemet». Og la til, med dypfølt ettertrykk: «Som du vet, vi tyskere kan ikke si det høyt.»

Tyskerne trenger i hvert fall å snakke høyt med hverandre. Fellesvalutaen og den europeiske sentralbankens rolle er designet ut fra Tysklands historisk betingete - og forståelige - inflasjonsfobi. Denne inflasjonsangsten, kombinert med finansanakondaenes kvelertak på enkeltlands skjebner og på hverandre, er det Tyskland nå må konfrontere om de vil berge euroen.

For det er denne angsten som så langt har stått i veien for at Tyskland har gått med på kollektiv gjeldsunderskriving via euroobligasjoner og en sterkere kriseløsningsrolle for den europeiske sentralbanken.