Gjeld til besvær

«Gjeldslette må være et virkemiddel for å bekjempe fattigdom, og må komme fattige mennesker til gode. Derfor vil vi aldri begi oss inn på gjeldslette uten betingelser.»

Verdens rike land får jevnlig flengende kritikk for sin gjeldspolitikk overfor utviklingslandene - omtrent som følger: Gjeldsletten er for liten, omfatter for få land, kommer for sent og baseres på for strenge krav. I den grad kritikken også rettes mot norske myndigheter, skyter den over mål. Mens G8-landene valgte å trå vannet i Genova, utvider vi den norske Gjeldsplanen.

Genova, juli 2001. Nok et G8-møte har gått av stabelen, om ikke av skinnene. Nok en gang har et lite mindretall av militante bøller nesten greid å realisere sin store drøm: å ødelegge et internasjonalt toppmøte. Nok en gang har de taktfaste ropene om sletting av utviklingslandenes gjeld nådd oss alle gjennom nyhetene. Og nok en gang har de rike landenes gjeldspolitikk fått det glatte lag, både av utålmodige frivillige organisasjoner og engasjerte enkeltmennesker - med Bono og Bob Geldof i spissen.

Ropene om gjeldslette er det all grunn til å ta på alvor; vi må ikke slå de opp til 200000 engasjerte demonstranter i hartkorn med ekstremister og kriminelle. Men også den stort sett konstruktive «gjeldsbevegelsen» må holde tunga rett i munnen i gjeldsdebatten.

Norge er ingen stor kreditor overfor utviklingsland. Vi har ca. 4,5 mrd. kroner utestående, hvorav om lag 2 mrd. i 15 av de fattigste landene. De 41 fattigste landenes samlede gjeld er på over 200 mrd. dollar. Man skulle derfor tro at Norge - som kreditorland - blir for en spurv i tranedans å regne. Som politisk aktør i internasjonale gjeldsforhandlinger er vi imidlertid betydelig viktigere enn vår utlånseksponering skulle tilsi. Vi har opp igjennom årene markert oss meget sterkt nettopp i kampen for gjeldslette for dem som trenger det mest: de fattigste landene:

Nærmest ved enhver anledning der man internasjonalt har forhandlet om større gjeldslette, har Norge vært en pådriver.

Vi ettergir nå 100% av fordringene på de fattigste, mest gjeldstyngede landene, og var et av de aller første landene i verden som gikk til full ettergivelse.

Gjeldsslettingen er iverksatt overfor Tanzania, Senegal, Benin, Gambia og Guinea, med til sammen ca. 700 mill. kroner. Når vi får i stand avtaler med Ghana og Elfenbenskysten, som nå står for tur, vil vi passere 1 mrd. kroner i gjeldssletting.

Vi sletter disse bilaterale fordringene rett og slett ved å sette en strek over dem, uten å belaste bistandsbudsjettet med fem øre.

Vi har bidratt med 630 mill. kroner til den såkalte HIPC-mekanismen (for Heavily Indebted Poor Countries), som gir betydelige lettelser også i de fattigste landenes gjeld til bl.a. Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet (IMF).

Vi har vært en drivende kraft for å få på plass egne forhandlinger om finansieringen av denne multilaterale gjeldsletten.

Det er ikke et lite land gitt å være foregangsland på så veldig mange områder på den internasjonale arena. Men det kan neppe herske tvil om at Norge har vært og er en pådriver i det internasjonale arbeidet for å få slettet u-landsgjeld.

Den internasjonale gjeldskampanjen, nå med organisasjonen Drop the Debt i spissen, er langt fra noen ensartet forsamling. Men det har festet seg et inntrykk - med rette eller urette - av at «gjeldsbevegelsen» går inn for betingelsesløs gjeldssletting. Gjeldssanering uten betingelser er et credo med vedvarende appell også i deler av de norske solidaritetsmiljøene. Argumentet er ofte, lett karikert, at de gjeldsrammede landene påtvinges drepende økonomiske hestekurer av en uhellig allianse mellom Verdensbanken, IMF og giverlandene. Det er fortsatt noen som ser for seg Den store konspirasjonen, der dette triumviratet målbevisst er ute etter å «ta rotta» på u-landene, for å mele sin egen kake.

Dette er, med respekt å melde, å se spøkelser på høylys dag. Jeg skal være den siste til å predike Bretton Woods-institusjonenes ufeilbarlighet. Mange feil er gjort. Sammen med likesinnede land - som de andre nordiske landene, Nederland, Storbritannia, Tyskland og Canada - har Norge jobbet for å reformere disse institusjonene, og vi har oppnådd mye. Vi må derfor kunne fri oss fra en stivnet debatt som i stor grad dreier seg om fortidas synder og feilgrep. En av hovedutfordringene for Bretton Woods-institusjonene er faktisk å gjøre nasjonaløkonomiske krasjlandinger så myke som mulig. Innstrammingspolitikk er intet mål i seg selv, og har aldri vært det. Verdensbanken har, som Norge og andre giverland, for lengst satt fattigdomsbekjempelse som sitt øverste mål. Og IMF har (tross sine begrensninger) aldri tidligere vært så giret på å bidra til det samme.

Her er vi ved noe av et kjernepunkt i gjeldsdebatten: Gjeldslette alene skaper ikke utvikling. For at utviklingen skal «ta av», må gjeldsletten ikke bare komme det enkelte land, men også den fattigste delen av befolkningen, til gode. For at vi skal ettergi gjelden, krever vi at utviklingslandene selv fører en politikk som sikter mot å bringe flest mulig mennesker ut av fattigdommen. Det skulle da også bare mangle!

Enkelte har tatt til orde for full ettergivelse også av de fattigste landenes gjeld til de multilaterale institusjonene. Hvis så skulle bli gjort, ville en institusjon som Verdensbanken ha måttet ettergi i størrelsesorden 100 mrd. dollar. Dette ville i praksis bety bankens konkurs og endelikt. I den grad de som har kastet molotovcocktailer i Seattle, Washington, Praha, Göteborg og Genova overhodet har noe mål ut over det å lage mest mulig kvalme, ville de sikkert glise bak finlandshettene. For dem som er opptatt av solidaritet med de fattige i utviklingslandene, ville dette derimot være et tragisk utfall.

Skulle Verdensbanken forsvinne, ville utviklingslandene miste både sin viktigste finansieringskilde og sin mest sentrale rådgiver i utviklingsspørsmål. Som andre har sagt før meg: Hvis ikke Verdensbanken og IMF fantes, måtte vi ha skapt dem. Ikke nødvendigvis akkurat slik de ser ut i dag, men neppe særlig langt unna.

Jeg skal villig medgi at gjennomføringen av HIPC-initiativet - og dermed også den norske Gjeldsplanen - har gått senere enn vi har ønsket. Den viktigste årsaken er at det har tatt tid å få på plass gode og troverdige fattigdomsstrategier i mottakerlandene. Norge har like fullt arbeidet for at u-landene må kunne få mer av gjeldsletten nå, snarere enn lenger fram i tid, hvis de virkelig viser vilje til å gjennomføre nødvendige økonomiske reformer og bekjempe sin egen fattigdom. Dette har da også blitt vedtatt politikk.

Jeg får stadig vekk kritikk for at Norge, når det gjelder gjennomføring av gjeldspolitikken, foretrekker internasjonale snarere enn særnorske løsninger. Kritikken er lett å tilbakevise: For å få til gjeldslette som virkelig monner, må alle kreditorer bidra til å finne løsninger for alle typer gjeld, og helst samtidig. Dette er da også selve rasjonalet for HIPC-initiativet. Skulle Norge «melde seg ut» av dette, gjør vi u-landene en bjørnetjeneste.

Vår preferanse for internasjonalt omforente gjeldsletteordninger betyr ikke at vi står på stedet hvil i norsk gjeldspolitikk. Regjeringen åpner nå for at Norge også kan gi gjeldslette til mellominntektsland med høy grad av fattigdom. Vi ønsker her bl.a. å bruke gjeldsbytter, der vi vil kunne ned- eller avskrive norske fordringer mot at landene selv bruker et nærmere avtalt beløp (i lokal valuta) til utviklings- eller miljøprosjekter. Ecuador og Peru er aktuelle for slike gjeldsbytter.

Vi utvider også Gjeldsplanen til å omfatte fattige land som har vært i krig og konflikt. Så snart det sluttes fred og de politiske forholdene i landene tillater det, vil vi stå klare til å innvilge også slike land inntil 100% gjeldsettergivelse. Den demokratiske republikken Kongo, Liberia, Sudan, Sierra Leone og Jugoslavia er alle land som vil bli vurdert for slik gjeldslette.

Men vi må hele tiden ha dette klart for oss: Gjeldslette må være et virkemiddel for å bekjempe fattigdom, og må komme fattige mennesker til gode. Derfor vil vi aldri begi oss inn på gjeldslette uten betingelser. Ikke på vilkår!