Gjeldssletting er mulig!

«I fellesskap kan de rike landene erklære at de ikke lenger ønsker å inkludere gjeldsbetjening som inntektspost i sine budsjetter.»

Mottoet for den internasjonale gjeldsslettekampanjen Jubilee 2000 var «en ny start for en milliard mennesker». Selv om verdens fattigdomsproblem fortsatt er uløst, er det grunn til å legge merke til den endringen som har skjedd i forhold til gjeldsspørsmålet i løpet av noen år. Utfordringen nå ligger i å sikre at en tilsynelatende verbal enighet kan omsettes i praktisk politikk. # G8-landene møttes i juli på militærforlegningen Okinawa sør for Japan. På møtet ble på nytt gjeldssituasjonen for de fattigste landene satt på dagsordenen. Møtet brakte bare en bekreftelse på enighet som allerede er oppnådd. For de mange som har sett det som realistisk med en reell gjeldssletting i år 2000, var toppmøtet derfor en skuffelse. Likevel er det klart at den politiske eliten i de rikeste landene ikke får fred før langt større mot er vist. Årsmøtene til Verdensbanken og Pengefondet i slutten av september er en ny anledning til å demonstrere dette motet.

Alle friske midler til gjeldsarbeid må i dag tas fra de ordinære budsjettene i de rike landene. Norge har i lang tid brukt i overkant av 200 millioner kroner av bistandsbudsjettet til gjeldssletting. Dette har de siste årene gått hovedsakelig til et fond for et internasjonalt gjeldsinitiativ, Highly Indebted Poor Countries (HIPC), som er koordinert av Verdensbanken og Pengefondet. Dette er en dyr og lite effektiv måte å slette gjeld på. Gjeldsettergivelsen skjer dollar mot dollar, uten å vurdere hvorvidt verdien på gjeldsposten virkelig er lik den pålydende verdien.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Kommersiell gjeld er møtt med langt mer kreative tiltak, og er derfor i dag et langt mindre problem. Private kreditorer visste at de ikke ville få tilbake alle sine fordringer. Derfor gikk de inn i ulike former for «bytting» av gjeldsposter. Debitorlandet kunne tilby verdipapirer eller rettigheter til eiendom eller ressurser. De rike landene bør i dag forlange at effektive strategier i de fattige landene for fattigdomsbekjemping, helsesatsing eller skolesatsing, skal være et godt byttemiddel for gjeldssletting.

På bakgrunn av det vi i dag kjenner til av omfanget av helseproblemer og redusert lese- og skrivedyktighet i mange av disse landene, er en slik modell uttrykk for en gjensidig ansvarlighet. Forutsetningen er at strategiene finnes og er gitt allmenn tilslutning. Videre er det avgjørende at bruken av de frigjorte midlene etter gjeldssletting følges opp av frivillige organisasjoner i landene. I land hvor få effektive organisasjoner finnes nasjonalt, må internasjonale organisasjoner innenfor FN-familien trekkes inn.

Mange som arbeider i Verdensbanken er svært tiltrukket av ideen om 100 prosent gjeldssletting. Likevel hevder de at dette ikke er det beste å gjøre, med bakgrunn i følgende forhold:

- Rettferdighet: Hva med de 38 lavinntektslandene som ikke er HIPC-land?

- Institusjonene svekkes, dermed blir det vanskeligere å holde oppe dagens overføringer til de fattigste landene.

- Kredittverdighet: Hvordan sikre tilgangen på nye lån til de landene som vil få svekket sin kredittverdighet som følge av gjeldsettergivelse?

Disse innvendingene er relevante, men kan også imøtegås.

Argumentet om rettferdighet betyr at to grupper av fattige land spilles ut mot hverandre. Snarere burde arbeidet ta fatt i de rike landenes ansvar. For lenge har ansvaret bare vært hos de fattige landene, som har langt mindre finansielt og politisk handlingsrom. Nå må de rike landene også ta sin del av ansvaret, siden den utlånspolitikken som ble ført, ikke var ansvarlig.

Argumentet om fortsatt kredittverdighet er viktig. Mange regjeringer, f.eks Sør-Afrika, er skeptiske til en gjeldssletting, fordi dette vil vise verden at landene ikke kan ordne opp i sine egne problemer. Likevel er det viktig å anføre to viktige forhold. Det ene er forståelsen av hva som er en såkalt håndterbar gjeldsbyrde, altså en gjeld de under normale omstendigheter skal betjene. Fokuset må ligge hos grunnbehov hos befolkningen, ikke bare på makroøkonomiske forhold. I tillegg er det klart at de fattigste rammes mest av uår eller uheldige prisendringer.

I tillegg er det et sentralt argument at statene blir langt mer attraktive som investeringsland dersom gjelden er liten.

Debatten i Norge om regjeringens bidrag til Verdens helseorganisasjon viser at penger er viktig for nordmenn. En overføring på 1 milliard til et omfattende vaksinasjonsprogram ble stilt opp mot helsepolitiske utfordringer i Norge. Dette viser på en illustrerende måte hvordan innbyggerne i et av verdens rikeste land er nærmest sykelig opptatte av at internasjonal støtte ikke skal gå ut over behov og prioriteringer her i landet. En liten forklaring på hva forslaget nevnt over kan bety for egne finanser, synes derfor nødvendig.

De rike landene budsjetterer med inntekter fra fattige lands gjeldsbetjening. I Norge har enkelt forklart midler gitt over bistandsbudsjettet tilsvart inntekter til Garantiinstituttet for eksportkreditt (GIEK). Tilsvarende har skjedd i andre land, som også har hatt en garantiinstans ved utlån. Innbetalingene har skjedd over snart to tiår, siden skipseksportkampanjen ble igangsatt i 1977. Mange land har samlet sett allerede betalt inn mer enn hva som forventes under vanlige lånevilkår, altså 2- 2,5 ganger det lånte beløp.

I fellesskap kan de rike landene erklære at de ikke lenger ønsker å inkludere gjeldsbetjening som inntektspost i sine budsjetter. Begrunnelsen kan være så enkel som at pengene kan brukes bedre i det gjeldstyngede landet. Stadig flere spør hvorfor vi skal ta inn penger fra dem som knapt har penger. Flere uavhengige beregninger viser at en slik felles erklæring om ikke lenger å forvente gjeldsbetjening fra de fattigste landene vil medføre en redusert inntekt på ca 50 norske kroner de neste ti årene.

Årets Human Development Report fra FNs utviklingsprogram satte fokus på menneskerettigheter. I samband med denne lanseringen ble det pekt på at brudd på sosiale og økonomiske rettigheter, som følge av fattigdom, representerer de mest omfattende menneskerettighetsbrudd i dag. Denne uverdige situasjonen er det mulig for de rike land å gjøre noe med.

For at utvikling skal finne sted, må også de indre forholdene bedres i de fattige landene. Indre forhold er knyttet til svak økonomisk styring, få insentiver for intern fordeling og omfattende korrupsjon. Arbeidet for at de fattigste landene skal få en ny start handler også om å gi større åpenhet i økonomiske spørsmål, bl.a. i forhold til låneopptak. De fattige landene må få midler til å sette i gang utviklingsprosesser.

Fattigdomsbekjempelse er nå nedfelt som prioritert oppgave hos både Verdensbanken og Pengefondet. Disse internasjonale finansinstitusjonene står for en uforholdsmessig stor andel av gjeldsbetjeningen for de fattigste landene. Gjennom garantier og bidrag kan landene som eier disse institusjonene, endre dagens gjeldsinnkreving. Langvarige budsjettprosesser for å finansiere gjeldsbetjening viser seg nå å være lite effektivt. Reell avskriving og reell deltakelse er effektivt. Høstens årsmøter i Verdensbanken og Pengefondet kan bli historiske.