Gjemsel med korte dager

Les de tre første diktene i høstens Kolon-debutant Hege Woxens diktsamling «Gjemsel med korte dager.»

I kjellere og på loft, blant ting som aldri

ble kastet; et blomstrete skjørt i det som en

gang var riktig farge, en grønn filthatt og

et utstoppet ekorn. Vi finner en globus, men

det er ingen stikkontakt akkurat her, så vi

kan ikke sjekke om den fortsatt er i stand

til å lyse og skape en illusjon av blått hav

og opplyste landområder, i et lokkende skjær

av gult og grønt og oransje. Globusen har

stått der siden forrige gang noen ryddet, vi

blåser støvet mot hver-andre og reiser, hver

vår vei. En halv omdreining, mot et punkt på

baksiden, og noe vi ennå ikke har oppdaget.

Sanden er tydelig mellom tærne. Måkene stuper

og du viser hvordan de flate steinene

spretter bortover vannet. Når alle sover

svømmer jeg, under vann, dypere enn du noen

gang får vite. Fiskene gjemmer seg, blant

steinene på bunnen. Om morgenen våkner du med

spørsmål ingen vil høre, hvis jeg svarer er

det på noe helt annet. Vi forandres, i

plutselige sprang og myke buer, og du leter

etter tegn, mellom tanker som glipper og

Artikkelen fortsetter under annonsen

følelsen av svaberg mot bare føtter. Du vil

skylle nattens innside, vaske vekk det du

ikke ser, i bølgenes bevegelse mot et

selvfølgelig her og nå.

Vi drar de tunge årene ut av naustet, ut i en

tidlig sommermorgen. Jeg ror langsomt utover,

med solbrune armer og seige tak, og jeg

kjenner armene bli sterkere gjennom sommeren.

Du lener deg over kanten, og lar den nye

håven slepe gjennom vannet, vi er stille for

ikke å skremme fisken. Jeg må hvile armene og

vi stirrer ned i vannet, vi ser og ser, etter

noe som bare er der når vi er et annet sted.

Vi stirrer ned i det mørke vannet og leter

etter noe som forsvinner i dagslys, noe vi

ikke vet hva er, men som vi leter etter hver

dag, hele sommeren.