Gjemte og glemte synder

Krypende nifs psykologisk thriller med politiske undertoner.

FILM: Michael Hanekes prisbelønte film «Skjult» er en politisk film som ikke er debatterende. Budskapet er tilsynelatende skjult, inntil det gradvis manifesterer seg med en kraft og en anklage ingen kan snu seg bort fra.Filmen er blitt tolket som både en europeisk reaksjon på 11. september-traumet og som et forvarsel om fjorårets gateopptøyer i Frankrike. Temaet er den hvite middelklassens skyld og arroganse i forhold til innbyggerne fra de landene de tidligere kolonaliserte. De nordafrikanske innvandrerne og deres franskfødte barn behandles fortsatt som annenklasses innbyggere. Nå slår imperiet tilbake.

Overvåket

Haneke lefler ikke med sitt publikum; både «Pianolærerinnen», «Funny Games» og «Bennys video» er ubehagelige filmer. Ubehaget kommer også krypende i «Skjult» og springer ut i blomstrende paranoia. Som psykologisk thriller er filmen nifs og foruroligende, ikke minst fordi den begynner så alminnelig med bilder av en rolig gate i Paris i dagslys. Bildet av inngangen til et bestemt hus holdes i flere minutter før man skjønner at man ser på et videoopptak fra et skjult kamera. Her bor en bedrestilt fransk familie, Georges (Daniel Auteuil) som er programleder i et litterært TV-magasin, hans kone Anne (Juliette Binoche) som er forlegger og deres 12-årige sønn. Plutselig får de en rekke videokassetter i posten -   opptak av huset, dag og natt -   ledsaget av primitive barnetegninger med blodige budskap.En demon fra fortida har dukket opp, og den tilsynelatende reflekterte og siviliserte familien begynner gradvis å bryte sammen. De vikler seg inn i et nett av løgner, fortielse og uvilje mot å erkjenne ansvar for tidligere handlinger.

Gåtefull

Georges tvinges til å konfrontere ugjerninger han har begått langt tilbake i barndommen; noe som for ham var uskyldige barnaktigheter viser seg å ha fått uopprettelige konsekvenser for en annen. Klasseforskjellen mellom innfødt franskmann og innvandrer er skjebnetung, og Georges handlingsmønster nå i voksen alder bidrar ikke til å opprette noen balanse. Daniel Auteuil er intet mindre enn briljant i rollen som mannen som vrir seg i ubehag når han blir stilt ansikt til ansikt med en mulig erkjennelse av skyld. Han blir en overbevisende personifisering av noe større -   en kollektiv skyld. Det politiske budskapet ligger som en undertone i hele filmen, som nesten er ulidelig spennende. Som tilskuer venter man på en forløsning, eller en renselse. Slutten på filmen er gåtefull, åpen for flere tolkninger og vil garantert bli diskutert.