Gjendiktning på høyt nivå

Fine utvalg av Fernando Pessoas verker, her ført i pennen av «baronen av Teive»

«Nå våkner byen Lisboa som den siste av våre byer,

Nå våkner Rua do Ouro,

Nå våkner Rossio, kafédørene åpnes,

Nå våkner man.»

Ja, man bør absolutt våkne til disse berømte linjene av Fernando Pessoa, ikke minst fordi Solum fortsetter å gi ut sine fine utvalg av Pessoas verker. Siste utgivelse er «Stoikeren» ført i pennen av en av dikterens mange heteronymer, baronen av Teive. Ifølge en notis i innledningen til denne boka begikk baronen av Teive selvmord i sitt hjem i Macieira i juli 1920. Manuskriptet ble påbegynt omkring 1928 og ble aldri fullført fra baronens hånd, hans liv er «et slag tapt på kartet» , skriver Pessoa om baronen, og nevner at han har mange likhetstrekk med heteronymet Bernardo Soares, forfatternavnet bak den berømte «Uroens bok». «De skriver med den stil, som, god eller dårlig, er min egen,» føyer Pessoa til.

Provoserende

Det lille skriftstykket som nå utgis på norsk, er oversatt av Christian Rugstad og er en gjendiktning på et høyt stilistisk nivå. Livs-udugeligheten, ironien, oppgittheten og følelsen av sjelelig oppløsning er ingredienser vi kjenner igjen fra «Uroens bok». Men baronen er mer provoserende og mer nihilistisk enn den drømmende og romantiske bokholderen Soares. Adelsmannen er for eksempel ganske respektløs overfor de intellektuelle: «For at en mann skal være absolutt intellektuell, må han være en smule umoralsk.» Og den dikter som uttalte at «alle kjærlighetsbrev er latterlige» , ser små utsikter til lykke i ekteskapet. «Jeg hadde en gang mulighet til å gifte meg lykkelig,» innrømmer han. Men så rygger han tilbake ved tankene på «sarkasmen fra venner som aldri var nære, jeg kjente et bunnløst ubehag skapt av småligheter». Kvalmen, ubehaget ved kulturen er sterkt til stede hos Pessoa som hos baronen, «dette store nett av umuligheter som alltid har gjort meg pinlig berørt». Derfor fylles han «av et voldsomt begjær etter å trekke meg tilbake».

Men den ekstatiske nærheten som ofte fyller Pessoa i hans Lisboa-dikt, er også nærværende hos baronen. «En fjern bris fylt av skogens filharmoniske musikk klinger mer fulltonende i meg enn noen symfoni. En gammel kone i en døråpning fyller meg med godhet.»

Skepsis

Hans tilbaketrukkethet arter seg imidlertid som en skepsis både mot de teknologiske framskritt og mot religionen. Som han ironisk sier det: «Jeg tror verken på jomfru Maria eller elektrisiteten.»

En Pessoa-leser vil også gjenkjenne biografiske paralleller mellom baronen og Fernando Pessoa. Når baronen skriver at «min mors død brøt det siste av de ytre bånd som knyttet meg til de følelser som hører livet til», tenker man umiddelbart på Pessoas første dikt som sjuåring, skrevet til moren, et dikt der guttens kjærlighet beskrives som «større enn India». Og etter morens død i 1925 er Pessoas liv langt på vei en ulykkelig ørkenvandring mellom portvinsglassene. «I begynnelsen ble jeg grepet av en galskap [...] som ter seg som et dødt tomrom i hjernen,» skriver baronen.

«Stoikeren» kan godt kalles selvmorderens dagbok, der Pessoa er redaktøren som tilfeldigvis, etter hva han selv opplyser, finner manuskriptet i en skuff. Kanskje er også det skrevet på en av kafeene på Rossio. Det var mange av dem i 20-åra, og det er bare å håpe at Solum fortsetter å publisere disse urolige tekstene som formidler en så smertelig innsikt om oss selv.

«Og midt i det hele ligger jernbanestasjonen, som aldri sover. Som et hjerte som må slå i våken og sovende tilstand.»