Gjenforening lite sannsynlig

Kina viser igjen tenner overfor Taiwan, denne gangen fordi Taiwans president Lee Teng-hui har antydet at regimet vil gå bort ifra den offisielle politikken om ett Kina - en politikk begge regjeringene har stått fast ved siden Chiang Kai-sheks nasjonalistregime flyktet til Taiwan etter nederlaget mot kommunistene på fastlandet i 1949. Forrige gang Kina truet med militære aksjoner var ved Taiwans første direkte presidentvalg i mars 1996.

Det historiske målet om realiseringen av ett Kina har langt på vei blitt oppfylt med Kinas overtagelse av Hongkong. Enda et skritt blir tatt nå i 1999 med overtagelsen av den portugisiske kolonien Macao. Taiwan er den store brikken som mangler for at bildet av et enhetlig Kina skal bli komplett. Men selv om Taiwans regjering skulle gå tilbake på sine seneste uttalelser, er det likevel flere forhold som gjør det lite sannsynlig at en gjenforening vil kunne finne sted. I det lange løp vil Taiwan neppe være tilfreds med status quo, og dersom selvstendighetsspørsmålet ikke avklares denne gangen, er det bare et spørsmål om tid før konflikten igjen blusser opp. Utfallet av konflikten avhenger i stor grad av hvilke reaksjoner Kina velger å iverksette, og ikke minst av hvordan verdenssamfunnet vil stille seg til Kinas utspill.

Konflikten mellom Taiwan og Fastlands-Kina har lange røtter og dreier seg hovedsakelig om hvilken regjering som er den legitime for hele Kinas befolkning. Nasjonalistenes tilbaketrekking til Taiwan i 1949 var i utgangspunktet en strategisk tilbaketrekking, og målet var å bygge opp et militært apparat som var sterkt nok til å gjenerobre fastlandet fra kommunistene. Målet om at Kuomintang (Kinas nasjonalistiske parti, og regjeringspartiet på Taiwan siden 1949) skal styre hele det kinesiske territoriet holdes det fortsatt formelt fast ved, men dette har mest fungert som offisiell propaganda og retorikk, og for å markere Kuomintangs avstand til Kinas kommunistiske regime. Den nåværende situasjonen mellom Kina og Taiwan er en fortsettelse av borgerkrigen, der det ikke bare kjempes om politisk makt, men også om kulturell og politisk legitimitet. Målet om gjenerobring av fastlandet har hittil vært hovedbegrunnelsen for Kuomintangs eksistensberettigelse.

Etter at USA etablerte diplomatiske forbindelser med Kina i 1979 på bekostning av Taiwan, har Kina gjentatte ganger kommet med gjenforeningsforslag overfor Taiwan. Disse har alle blitt blankt avvist. I 1981 la regimet i Beijing frem det til da mest omfattende forslaget, som blant annet innebar at Taiwan skulle få status som en spesiell kinesisk administrativ region, slik som Hongkong nå har fått. Taiwan ble lovet at landets sosiale, politiske og økonomiske system skulle forbli uforandret, mens Kina fortsatt skulle beholde sitt sosialistiske system. Det er dette som betegnes som «ett land, to systemer»-modellen. Etter at Hongkong-avtalen var ferdigforhandlet, ble den med fornyet styrke fremholdt av Deng Xiaoping som en modell for gjenforeningen med Taiwan. Forslagene som denne gang ble fremmet, var mer liberale enn de som ble avtalt for Hongkong. Taiwan skulle for eksempel få beholde sitt eget militærapparat, vel og merke så lenge det ikke var sterkt nok til å true Kina. Regimet på Taiwan ga gjentatte ganger negative svar på frieriene, og både regjeringsmedlemmene og media refererte konstant til Kinas regime som «kommunistbanditter». Kuomintang gikk også ut og erklærte at avtalen om tilbakeføringen av Hongkong til Kina var ugyldig, fordi det var Kuomintang, som Kinas eneste legitime regjering, og ikke Kinas kommunistiske parti, som skulle ha forhandlet frem avtalen.

I tillegg til den dype og langvarige konflikten mellom de to sidenes regjeringer, er det andre forhold som gjør en gjenforening med fastlandet lite sannsynlig. Taiwan skiller seg fra Hongkong ved at Taiwan faktisk har en egen regjering som fysisk er lokalisert på øya, og som etter 1949 gradvis har bygget opp et velferdssamfunn og derigjennom oppnådd legitimitet i den taiwanske befolkningen. Taiwan er således ikke styrt av «fremmede makter». Hongkong ble styrt som kronkoloni fra Storbritannia, noe som gjorde at kravet om fortsatt styringsrett ble svakere, særlig sett i lys av den internasjonale dekoloniseringen etter den andre verdenskrig. Geografisk sett er Taiwan adskilt fra det kinesiske fastlandet, til forskjell fra Hongkong, noe som gjør det enklere å forsvare øya, og også mer naturlig å anse Taiwan som en egen stat. Taiwan har i hele perioden etter 1949 de facto vært en selvstendig stat, men ikke de jure.

Ved eventuelt å godta «ett land, to systemer»-modellen vil Taiwans status degraderes til en administrativ region, og den selvstendige internasjonale posisjonen som øya faktisk har hatt siden 1949, da særlig i den internasjonale økonomien, vil bli fullstendig eliminert. Taiwans uvillighet til å oppgi sin faktiske uavhengighet er derfor forståelig, siden å ha status som en administrativ region innebærer at Taiwan ikke kan ha egne diplomatiske eller andre internasjonale forbindelser. Taiwan er for øvrig svært isolert i diplomatisk forstand fordi Beijing nekter andre stater å ha offisiell diplomatisk forbindelse med begge regjeringene. Det fåtallet av stater som anerkjenner Taiwan, er relativt små og ubetydelige, og det er en utbredt oppfatning at disse gir sin anerkjennelse i bytte mot billige lån. Denne situasjonen av internasjonal isolasjon kan ikke opphøre med mindre Taiwan erklærer seg selvstendig. Taiwan har nylig tilbudt 300 millioner dollar til oppbyggingen av Kosovo - et betydelig beløp til et område av verden som Taiwan ikke har noe forbindelse med i det hele tatt. Dette viser den aktive holdningen regjeringen har i forhold til å styrke sin internasjonale status.

Innad på Taiwan har det i løpet av de siste årene vært stadig flere innbyggere som krever at Taiwan skal erklære seg selvstendig. Den oppvoksende generasjonen har ikke like sterke bånd til Fastlands-Kina som de to millionene som flyktet til Taiwan i 1949. Utviklingen av en egen taiwansk identitet har blitt sterkere etterhvert som de nye generasjonene har vokst opp. Kuomintangs legitimitet ser dermed ut til å kunne avta dersom det fortsatt vil holde fast ved en gjenforening som det overordnede målet, mens det ser ut til at en klarere selvstendighetspolitikk vil kunne gagne partiet. Dette vil i såfall bare styrke det som regimet i Beijing har hevdet siden Lee ble president: At han aktivt motarbeider alle forsøk på fredelig gjenforening, og at han som innfødt taiwaner overhodet ikke har noen lojalitet mot fastlandet og mot målet om en gjenforening.

Etter president Lees uttalelser forrige helg om at Taiwan anser forholdet til Kina som et mellomstatlig forhold, vurderer Beijing nå en rekke mulige handlingsalternativer. Det hevdes at Kina sannsynligvis vil avlyse et besøk i oktober av toppforhandleren Wang Daohan på bakgrunn av at Lees utspill har ødelagt grunnlaget for dialog mellom de to sidene. Dette vil være et sterkt, og svært dårlig signal fra Kinas side.

Et argument som taler mot at Kina vil bruke militærmakt, er det tapet av internasjonal anerkjennelse som regimet led ved militæraksjonene ved Taiwans presidentvalg i 1996. Dagens anstrengte situasjon mellom Kina og USA er en ytterligere kompliserende faktor. En militær aksjon vil også kunne svekke Kinas kandidatur som medlemsland i Verdens handels-organisasjon.

Kina har på den annen side svært mye å tape dersom Taiwan skulle erklære seg selvstendig, og har også tidligere vist at hensynet til indre ro og orden er viktigere enn diplomatiske reaksjoner. Spørsmålet er bare hvor lenge denne situasjonen av tilsynelatende balanse kan opprettholdes: et demokratisk Taiwan der stadig flere innbyggere krever selvstendighet, et Kina som truer både Taiwan og andre stater mot innblanding, og et verdenssamfunn som bare anerkjenner Kina, og som samtidig ber begge sidene om å besinne seg.