Gjengene og vi andre

«Er vi villige til å akseptere en diagnose som tilsier at vi selv er en del av problemet?»

Under et besøk i Colombia nylig ble jeg spurt av drosjesjåføren om det var mange sigøynere i mitt hjemland. Da han tydeligvis var stolt over sin herkomst, spurte jeg ham om hvordan forholdene var for romanifolket i Colombia, om de opplevde forfølgelse eller diskriminering? Han kastet seg rundt i førersetet og stirret forskrekket og uforstående på meg. Pero - nosotros somos Colombianos!?

Ja, i Colombia er også sigøynerne colombianere. Colombia er et av verdens mest konfliktfylte og voldelige samfunn, men det er ikke en konflikt som passer inn i det norske verdensbildet om etniske motsetninger som årsak til voldelige konflikter. Historikeren Eric Hobsbawm slår fast at Colombias problem ligger i oligarkiets kohesjon - maktelitens evne til å holde sammen. Det er en konflikt mellom grupper, men ikke grupper langs etniske eller rasemessige skillelinjer.

Sivilisasjonssosiologen Norbert Elias er en av dem som har trengt lengst inn i vår kollektive underbevissthet for å forstå de konflikter som oppstår mellom grupper av mennesker. Han er opphavsmannen til den såkalte figurative sosiologi: Menneskelig interaksjon kan bare forstås ved å betrakte hele scenebildet der våre små og store drama utspiller seg. Ingen enkel gruppes eller enkelt individs handlinger og holdninger kan forklares isolert sett. En kan bare danne seg en meningsfylt forståelse av en aktør ved å forstå dennes relasjoner til andre aktører.

Overstående er gjerne en banal observasjon ved første øyekast, men kanskje nettopp derfor lite forstått, og ikke minst lite utnyttet ved konfliktløsning. Elias' bok «The Established and the Outsiders» er en studie av den engelske småbyen Winston Parva. Dette samfunnet besto på sekstitallet av tre bydeler: Sone 1, Sone 2 og Sone 3. Sone 1 var bydelen for middel- og overklassen, mens de to siste var arbeiderstrøk. Det som påkalte Elias' interesse i Winston Parva, var forholdet mellom de to arbeiderstrøkene. Det var ingen påviselige forskjeller i ytre karakteristika mellom disse to bydelene: yrke, inntekt, rase, religion og andre demografiske variabler var tilnærmet identiske. En skulle forvente at befolkningen i de to bydelene ville blande seg, og i det minste at de anså hverandre som en og samme gruppe. Det var imidlertid langt fra tilfelle: befolkningen i Sone 2 var overbevist om at de var «bedre mennesker» enn dem i Sone 3. Og ikke nok med det: befolkningen i Sone 3 gav dem rett.

Beboerne i Sone 2 anså seg selv som mer lovlydige, med høyere moral, med bedre hygiene og mer sosialt ansvarlige og aktive. Basert på disse holdningene tilla de beboerne i Sone 3 de stikk motsatte egenskaper - «dårlige mennesker» med «dårlige verdier». Konsekvensen var at Sone 3 ble isolert og frosset ut i alle sosiale sammenhenger. Viktige posisjoner i organisasjoner og yrkesliv var forbeholdt den dominerende gruppen i Sone 2. Sladder om beboerne i Sone 3 fungerte som en myteskapende mekanisme for å forsterke stereotypen av denne mindreverdige gruppen. Befolkningen i Sone 2 sluttet linjene mot den andre gruppen; den brukte alle tilgjengelige virkemidler for å sikre at den underlegne gruppen «fant sin plass» og levde opp til de negative forventninger som ble stilt dem.

Det som gjør Winston Parva til et særlig interessant sosiologisk fenomen, er at strategien til Sone 2 lyktes. På tross av at det ikke fantes klare forskjeller mellom de to bydelene, forble beboerne i Sone 3 utstøtt av det gode selskap. Sone 2 lyktes i å stigmatisere den andre gruppen; Sone 3 som gruppe ble karakterisert ved de dårlige egenskapene til dens «verste» medlemmer, mens selvbildet i Sone 2, derimot, var preget av egenskapene til dens «beste» medlemmer. Beboerne i Sone 3 begynte etterhvert å akseptere stereotypen om deres egne påståtte «dårlige verdier». Forventningene som ble stilt dem om uorden, asosial adferd og kriminalitet, ble en selvoppfyllende profeti. Ungdommen fra Sone 3 som fant de fleste veier stengt, reagerte med bevisst å bryte sine undertrykkeres normer for god oppførsel. Utstøtt og ydmyket av et samfunn de ønsket å være en del av, begynte de på en kriminell løpebane.

Den eneste forskjellen Elias fant som kunne forklare polariseringen mellom de to arbeiderstrøkene, var det faktum at det nettopp var to grupper: én etablert og én nylig ankommet. Sone 2 var etablert rundt 1880, mens Sone 3 hadde kommet til under 2. verdenskrig og besto av flyktninger fra blitzkrigens London. Den etablerte gruppen tillot ikke de nyankomne å assimileres i det eksisterende samfunnet. Kanskje følte de posisjoner og status truet, eller kanskje var kulturforskjellen mellom landsbyboerne i The Midlands og de urbane Londoners for stor. Utfallet var i alle fall dannelsen av figurasjonen «oss» og «dem»; grunnen var redet for en vedvarende konflikt mellom «the established and the outsiders».

Begge gruppene var dermed fanget i et motsetningsforhold som ble konsolidert over de neste tiårene. De etablerte brukte sin maktbase - sine posisjoner, samhørighet og nettverk - og klarte å påføre den sist ankomne gruppen en gruppeskam, et stigma som virket både paralyserende og selvoppfyllende for de nyankomne flyktningene.

Parallellen til våre hjemlige outsidere burde ikke være så vanskelig å se. Undersøkelser fra 1999 viser at 40% av norske arbeidsgivere mener det vil være skadelig for firmaet å ansette innvandrere, da det vil føre til at en mister kunder. 46% av nordmenn vil helst ikke ha innvandrere i nabolaget, og 55% tror at innvandrere er mer kriminelle enn nordmenn. Og i kjølvannet av gjengdrapet bølger debatten om hva innvandrerne selv bør gjøre med situasjonen, og om hva vi på vår side kan bidra med av kriminalpolitiske tiltak på kortere og lengre sikt.

Våre politikere kan nok holde velgerflukten til Hagen under kontroll ved å vise handlekraft og at «nok er nok». Men et harmonisk og fredelig samfunn for fremtiden krever mer enn behandling av symptomene. Er vi villige til å akseptere en diagnose som tilsier at vi selv er en del av problemet?

At innvandrerungdom resignerer og søker mening og status i vold og kriminalitet, er trist - men situasjonen kan bli mye verre. Elias hevder at et samfunn kan lykkes i å undertrykke en befolkningsgruppe så lenge denne er svak og ikke klarer å bekjempe stigmatiseringen. Før eller siden vil imidlertid enkeltindivider fra den undertrykte gruppen lykkes i å trenge inn i det etablerte samfunnet og innta økonomiske og politiske maktposisjoner. Den dominerende gruppen - og særlig dens lavere samfunnslag - vil da reagere med desperasjon på trusselen fra den svake gruppen som ikke lenger aksepterer sin skjebne. Historiske eksempler er de tyske jødenes utvikling fra en fattig ghettotilværelse på 1800-tallet til sosial og økonomisk fremgang utover 1900-tallet. Dette var ifølge Elias utslagsgivende for det voksende jødehatet som skulle kulminere i «den endelige løsning». Likeledes begynte Ku Klux Klans terrorisering av sørstatenes fargede befolkning først etter at slavene hadde fått sin frihet etter den amerikanske borgerkrigen.

Hvis vi ønsker å unngå en stadig mer voldelig utvikling i den norske gruppekonflikten, er det avgjørende at vi forstår mekanismene i den ulykksalige spiral vi er havnet i, og at vi evner å bryte ut av denne. Her er ropet på mer politi og politisk handlekraft fåfengt. Vi må hver på vår plass ta ansvar for å bryte ned den etablerte maktbasen som muliggjør og forsterker stigmatiseringen. Arbeidsgivere må slippe til arbeidstagere med pigment i huden; huseiere må akseptere leietagere med vanskelige navn; organisasjoner, media og politiske partier må innse at kulturell pluralisme regnes som en suksessfaktor i mange av verdens mest fremgangsrike metropoler. Våre kyniske komikere kan ta utfordringen med å latterliggjøre norskingenes holdninger til vår fargede minoritet. Men viktigst er nok det som igjen har vært fremme i debatten etter gjengdrapet: nulltoleranse.

Nulltoleransen må gjelde dem av oss som bidrar til voldsspiralen - ved bevisst eller ubevisst å utstøte og stigmatisere enkelte av våre medborgere.