Gjengmentalitet

De hadde ikke vært mye uten  Bruce Springsteen. Men hva hadde Springsteen vært uten The E Street Band?

Madrid, Spania.

Sportsarenaen Palacio de Deportes er fylt til randen av noe som offisielt skal være cirka 16 000 mennesker. Etter hvert som tiden blir overmoden for at Bruce Springsteen & The E Street Band skal komme på scenen og drønne i gang konserten med «Radio Nowhere», låter publikum mer som Santiago Bernabeu på en god kveld for Real Madrid.

Bølgen går.

Noe mer lavmælte, men like fullt til stede, på hver sin langside av arenaen, er en spansk kronprins og en amerikansk regissørlegende. Min sidemann fra engelske The Guardian skal litt senere skrive at Martin Scorsese er blant de på tribunen som ser klart eldst ut. Han er nettopp fylt 65.

Nå er det ikke spesielt unikt for akkurat Bruce Springsteen & The E Street Band at de trekker et flergenerasjonspublikum til sine konserter.

Enhver Bob Dylan-konsert, enhver Neil Young-opptreden eller hvilken som helst Led Zeppelin-gjenforening for den saks skyld, vil være et attraktivt kulturtilbud for minst tre generasjoner.

Det er heller ikke spesielt unikt at Bruce Springsteen & The E Street Band spiller sammen igjen. Rent gjenforeningsteknisk har de hatt noe sånt som ti-elleve inaktive år totalt siden 1972 – det er vel å betrakte som avviklet ferie. Det er også lenge siden de sluttet å spille konserter med mer enn 30 låter på setlista.

Ingen kommer på konsertene med overdrevne forventninger og tror at de skal vare i tre-fire timer og ha en pause midtveis, slik de gjerne hadde rundt 1980.

EN FOR ALLE, ALLE FOR EN: Bruce Springsteen og Steve Van Zandt i The E Street Band. Foto: Scanpix
EN FOR ALLE, ALLE FOR EN: Bruce Springsteen og Steve Van Zandt i The E Street Band. Foto: Scanpix Vis mer

Mange av forventningene folk måtte ha til denne gjengen, for ikke å si deres status i underholdningsindustrien som sådan, ble sementert i denne epoken. Og de leverer fortsatt varene, noe europaturnéåpningen i Madrid for halvannen uke siden viste.

Å kunne bivåne Bruce Springsteen og The E Street Band i Oslo Spektrum i kveld – det blir femte gang de spiller sammen i Norge – er likevel å betrakte som en unik sjanse. Nærmere en klubbkonsert med denne gjengen vil vi ikke komme på disse trakter. Det er en sjelden «Drammenshallen, 1981»-mulighet for nye generasjoner, en mulighet til på kloss hold å se en konstellasjon som normalt – og det får vi en ny test på allerede i morgen – pleier å selge ut et helt Valle Hovin (35 000 mennesker) på en times tid.

Hva er det som er så spesielt med akkurat Bruce Springsteen og The E Street Band? For et band som bortsett fra på konsertplater – liveboksen fra 1986, «Live in New York City» (2001) og den herlige London-konserten fra 1975 som ble gitt ut i februar 2006 – ikke krediteres utenpå Springsteens album, så handler det mye om en, for publikums del, opplevelse av kameratskap, respekt og likeverd, så vel visuelt som musikalsk.

Det er noe med deres synlige og hørbare musikalske kameratskap, deres lange felles historie og røffe musikeroppvekst sammen på barene langs strandlinja i New Jersey som gjør dem mye mer til ett band enn en de facto soloartist med et backingband.

På bilder som har vært trykket inni plateomslag opp igjennom åra, omslag hvor ordene «The E Street Band» knapt har vært trykket, er det en genuin bandfølelse å spore. Særlig inni «The River»-coveret, hvor Bruce er fotografert alene på bare ett av 19 bilder. Årets «Magic» er intet unntak, Bruce alene på fronten i direktekommunikasjonen med sitt platekjøperpublikum. Men når du bretter ut CD-omslaget, får du et inkluderende fellesskap rett i fleisen. Klyv inn, som det heter i «Thunder Road», klyv inn og vær en del av gjengen vår.

Ideen om at bandet er en edlere organisasjonsform enn artist med bakgrunnsmusikere, er kanskje håpløst romantisk. Men det synes likevel – ikke minst i dagens comeback- og gjenforeningsfokuserte industri – å være en vesentlig og attraktiv del av en helhetlig musikkopplevelse å få oppleve band som noe i nærheten av det de en gang var.

Om det ikke lar seg gjøre å reprodusere et bands eksakte sound fra en bestemt årgang, så hjelper det langt på vei at det forsøkes av de samme folkene. Det oppfyller altså et krav til autentisitet, en ikke uvesentlig markør i populærmusikken, samtidig som det har en enorm innvirkning på markedsverdien av en konsert eller turné. Robert Plant og Jimmy Page spilte for eksempel inn plater og turnerte sammen på 90-tallet. Virkelig stor Led Zeppelin-ståhei blir det likevel først når John Paul Jones dukker opp med bassen sin i startoppstillingen i London i neste uke.

Dette en-for-alle-alle-for-en-etos som innhyller Bruce Springsteen & The E Street Band – hvis røtter springer helt tilbake til den delvis Led Zeppelin-inspirerte Asbury Park-kraftkvartetten Steel Mill rundt 1970 – er muligens bare en konsekvens av alle de andre positive karaktertrekkene som preger den allmenne oppfatningen av Springsteen som artist og medmenneske.

Musikalsk er det individuelle ferdigheter i en stramt organisert helhet som har vært grunntanken for The E Street Band, i hvert fall siden «Born To Run».

Det som skjedde rundt innspillingen av «Born To Run», var at The E Street Band – med pianist David Sancious og trommisene Vini Lopez og Ernst Carters avgang og Roy Bittan og Max Weinbergs ankomst – gikk fra å være et eksentrisk, funky og av og til jazzleflende soulrockband til å bli et rått og flinkt rockband som kunne sette tyngde og fingerspissfølelse bak Springsteens visjoner.

E Street-soundet gikk fra aspirerende svart og vellykket beige til utpreget hvitt. «Det var ingen tilfeldighet at bandet nå bare hadde én afroamerikaner med, mens det tidligere var tre», bemerker forfatter og Springsteen-venn Dave Marsh i boka «On Tour 1968–2005», som nettopp er oversatt til norsk under tittelen «Bruce Springsteen på turné».

Nå’et til Marsh er en serie med konserter på The Bottom Line i New York i august 1975, starten for det «moderne» E Street Band som med noen få justeringer er det samme som spiller i Oslo Spektrum i dag.

Alle har sine instrumentale varemerker inkorporert i soundet, som Danny Federicis sekunder lange orgelkaskader i Springsteens korte vokalpauser, som Max Weinbergs propellaktige, knivskarpe trommespill og som Clarence Clemons’ tilmålte saksofonminutter – en ganske datert, eller kanskje riktigere Springsteen-retro musikalsk ingrediens som får lov til å leve i beste velgående også på den nye plata «Magic».

I «On Tour»-boka gjør Dave Marsh dessuten et poeng av at det først var da Steve Van Zandt og Nils Lofgren var på plass i bandet samtidig at «Born To Run» kom til sin fulle rett på scenen – den trengte minst tre gitarer.

Selve sceneformasjonen er også praktisk talt urørt siden den gang. Det er et oppsett som framstår som symmetrisk og balansert – en slags rockestetisk feng shui: Max Weinberg rakrygget og opphøyd på trommene i midten bakerst, keyboardistene Danny Federici (dessverre sykemeldt på denne turneen på grunn av behandling mot hudkreft) og Roy Bittan også opphøyd på henholdsvis venstre og høyre side sett fra salen, Bruce selv i midten foran, flankert av Clarence Clemons og Nils Lofgren på venstre, og Steve Van Zandt og nå til dags Soozie Tyrell på høyre side. Bakerst mellom Weinberg og Bittan står Garry Tallent, stødigheten selv og en av musikerne som har vært med siden tidenes morgen, paradoksalt nok som det eneste lille tegn symmetribrudd.

Hvor hadde så Springsteen vært uten The E Street Band? Det er viktig å huske på at Springsteen innledningsvis ble kontraktert til og forsøkt solgt av Columbia Records som singer/songwriter etter den resultatløse «den nye Dylan»-modellen.
 

Dette var 1973, men Asbury Park var ikke Laurel Canyon, eller Woodstock for den saks skyld. I lys av dette kan man argumentere for at E Street Band etter hvert ble en garantist for at Springsteens musikalske ballast og visjon – kokt opp av ulike deler Wilson Pickett, James Brown, Eddie Floyd, Sly & The Family Stone, girlgroups, Motown, Phil Spector, The Who, The Animals, Van Morrison, Creedence – ikke skulle forvitre under kravene om navlebeskuende softrock. I stedet ble The E Street Band et hendig og villig verktøy da Springsteen omsider kom i posisjon til å ta kontroll over egen myte og karriere. De har tjenestegjort med lydighet, lojalitet og stolthet, men samtidig også gjort Springsteen avhengig av deres tjenester.

For det må Bruce selv ha skjønt også – at uten The E Street Band sitter magien mye lengre inne.

Sven Ove Bakke er musikkansvarlig i Dagbladet.