Gjengvold - en uønsket virkelighet

I DAGBLADET 9.2

beskriver en mor sine bekymringer og refleksjoner etter at hennes 14 år gamle sønn ble utsatt for et væpnet ran. Gjerningsmennene - eller snarere guttene - var av utenlandsk opprinnelse. Omfanget av slike ran er kanskje ikke like stort som ransofferet har inntrykk av, men er likevel stort nok til å påføre en hel generasjon Oslo-ungdommer frykt og usikkerhet. Hvilke konsekvenser dette igjen vil få for deres holdninger til innvandrede etniske minoriteter kan vi foreløpig bare spekulere over.

Ransofferets mor har skrevet et særdeles reflektert og løsningsorientert innlegg. Hun utpeker treffsikkert de gruppene og institusjonene som må bidra til at dette løses: innvandrerforeldre, politi, skole og forskere. I Dagbladet 11.2 tar forsker Jon Rogstad utfordringen. Han peker på nødvendigheten, men samtidig også utilstrekkeligheten, av etterforskning og straff. I tillegg må det gjøres noe med alternativene til kriminalitet, slik at de ikke bare blir attraktive, men også oppnåelige: Rogstad peker på manglende adgang til arbeidsmarkedet som en viktig kriminalitetsfremmende årsak. Det er jeg enig i, men 14-årige gjengmedlemmer må konfronteres lenge før de blir gamle nok til å forsøke seg i arbeidsmarkedet. Så lenge et stort antall pakistanske gutter går på trynet i det norske skoleverket vil vi fortsette å produsere kriminelle gjenger. Kanskje er det aller viktigste tiltaket å sørge for at alle som går gjennom norsk grunnskole lærer tilstrekkelig norsk til å forstå de andre fagene.

Skolen har også en viktig oppgave i å formidle samfunnets verdigrunnlag. Hvis ikke tydelige voksenpersoner klarer å trenge igjennom og overføre et normsett som gjør at disse guttene får noenlunde de samme oppfatningene om rett og galt som det som er gjengs i resten av samfunnet, vil de fortsette å forholde seg til gjengens lov og ikke til Norges lover. Men det er for mye forlangt at en norsk kvinnelig lærer på 25 skal klare dette på egen hånd. Dette er noe som må løftes ut av det enkelte klasserom, og konfronteres av skole, foreldre og gjerne moskeene i fellesskap. Enkelte grupper innvandrerforeldre har minimal kontakt med skolen. Uansett årsak er dette uakseptabelt. Foreldrene må tilføres kunnskaper som gjør dem i stand til å følge opp sine barn, om nødvendig gjennom obligatorisk norskundervisning.

RANSOFFERETS MOR

føler redsel, fortvilelse og utilstrekkelighet. Mange innvandrermødre har nøyaktig de samme reaksjonene. Nylig brøt en innvandrermor vi intervjuet ut i gråt, etter å ha fått spørsmålet «Har det hendt at du ikke har hatt råd til å la barnet ditt delta i aktiviteter i skolens regi». Barnefattigdom er i Norge i stor grad et innvandrerfenomen. Noen av barna mister også respekten for sine foreldre, som de opplever som mislykkede. For at foreldrene skal kunne fungere som gode samarbeidspartnere for skolen og gode rollemodeller for barna, er det derfor særdeles viktig at de behersker norsk, har kunnskap om det norske samfunnet, er yrkesaktive og har lønninger som er til å leve av. Kampen mot gjengvold handler derfor også om å styrke foreldrenes ressurser og autoritet.