Gjenhørsgleder

Fusion til tusen og tilbake.

Kirsti Huke Solid oppfølger fra sikker sanger og god trio.

Tony Bennett/Bill Evans Duoklassikere i definitiv samling.

CD: 40 år er gått siden keyboardisten Chick Corea (67) og gitaristen John McLaughlin (67) møttes i Miles Davis’ berømmelige «In A Silent Way»/«Bitches Brew»-innspillinger og dermed kom til å bli med på to album som satte premisser for de påfølgende åras nye, elektriske fusionjazz. Corea med Return To Forever og McLaughlin med The Mahavishnu Orchestra skulle bli sentrale aktører i denne stilen, men inntil Corea fikk med seg McLaughlin i Five Peace Band i fjor, hadde de to spilt lite sammen siden dagene i New York i 1969.

FIVE Peace Band – McLaughlin fant navnet, Corea plukket ut besetningen, saksofonist Kenny Garrett, bassist Christian McBride og Vinnie Colaiuta (på plata) og Brian Blade som alternerende trommeslagere – har turnert så flittig at et dobbeltalbum med konsertopptak måtte komme. McLaughlin brakte med seg låter fra sine nyeste plater, «Floating Point» og «Industrial Zen» til festen, Corea stilte med nytt materiale, og alt er vel og bra og vel så det. Likevel er det låter fra Miles-repertoaret – forrykende versjoner av Jackie McLeans «Dr. Jackle», standarden «Someday My Prince Will Come» og ikke minst «In A Silent Way»/«It’s About That Time» som tar kaka. På den siste har nok en Miles-stjerne, Herbie Hancock, et gjesteinnhopp som ikke akkurat svekker inntrykket.

Artikkelen fortsetter under annonsen

For fusionfolket vil disse 140 minuttene by på øyeblikk av uplettet ørefryd. For andre kan det bli i meste laget av overveldende virtuositet (og Kenny Garrett er sant å si en nokså ujevn størrelse), men i enkelte strekk presterer Five Peace Band begeistrende musisering som overgår det meste i sjangeren.

TO ÅR etter den fine cd-debuten «Deloo» er Kirsti Huke (1977 –) ute med kvartettplate nummer to, stadig med Vigleik Storaas (piano), Steinar Raknes (kontrabass) og Erik Nylander (trommer) som følgesvenner. Brorparten av tekstene og melodiene på «Kirsti Huke» er hennes egne, og holdt i pop/vise-stil med utflukter til country og rock, mens trioen ser sitt snitt til å øke jazzgehalten i instrumentalpartiene der spesielt Storaas eksellerer solistisk.

Det er lett å like sangeren Kirsti Huke. Hun er sikker og bevisst i stemmebruken, både i tonetreff og i formidling av tekstinnhold, og der stemmen hennes tidligere kunne bli lovlig hard under press, klinger den nå smidigere, rundere. Hadde hun skiftet ut et par av platas mer ordinære låter med noen litt mer krevende vokalutfordringer fra den intelligente popmusikkens øverste hylle, kunne vi fort hatt å gjøre med et kryss i taket-album i stedet for det som nå er blitt en behagelig og solid, men litt motstandsløs oppfølger til en god debut.

SANGER par excellence Tony Bennett (82) og pianolyriker Bill Evans (1929-80) gjorde to duettplater midt på 70-tallet, «The Tony Bennett/Bill Evans Album» (1975) og «Together Again» (1976). Begge er standardsamlinger som har vokst i status med åra, spesielt den første med eviggrønske som «My Foolish Heart», «Waltz for Debby» og «The Days of Wine and Roses» på repertoaret, og viser et samarbeid som i sin tette integrasjon skaper noe helt annet enn «vokalist med akkompagnatør»-malen. Bennett sprenger seg ut av crooner/smørsanger-dressen med upolert følelsesformidling som kler Evans’ usentimentale tangentvandringer, og med bonusspor pluss en rekke alternative tagninger på plass må «The Complete Tony Bennett/Bill Evans Recordings» sies å være den definitive samlingen av et duosamarbeid som tilhører jazzens fornemste.