Gjenklang på sidene

Møtet mellom Askildsen og Bleken har blitt et høydepunkt i norsk bokkunst

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert
Sist oppdatert

BOK: «Illustrasjonen bør være et ekko av teksten». Det er Kjell Askildsens ord. Håkon Blekens billedserie til novellesamlingen «Thomas F\'s siste nedtegnelser til almenheten» i Bokklubbens serie av «Mestermøter» lever opp til disse ordene. Dermed har denne fint formgitte publikasjonen blitt et høydepunkt i norsk bokkunst. Når Blekens bilder gir en slik gjenklang fra Askildsens asketiske vokabular, skyldes det ikke minst valget av visuelle virkemidler. Han møter de enkle, syntaktiske konstruksjonene med tusjlaveringens konsentrerte karakter. Her kan det også synes som om Bleken bearbeider sitt utgangspunkt med støtte i Askildsen-formuleringen om at «det er altfor mange ord i omløp i verden». Men man må huske at kunstneren - med den ikke alltid like hedrende merkelappen litterær - kan vise til en variert billedmessig omgang med tekster så forskjellige som Bibelen, «Dalen Portland», «Doktor Faustus», «Haugtussa» og «Hedda Gabler».

Beste bok

Dagbladets jury kåret i fjor «Thomas F\'s siste nedtegnelser til almenheten» som den beste, norske boka på 25 år. Da beskrev litteraturprofessor Per Thomas Andersen Askildsens særegne, «minimalistiske» stil som det å fortelle med noen meget få, men karakteristiske rekvisitter. Det samme gjør Bleken gjennom sine bilder til de to så innbyrdes ulike novellene. I en av illustrasjonene til den første, «Carl Lange», sitter den mistenkte hovedpersonen i en underlegen og låst posisjon foran den dominerende politimannens skikkelse i avhørsrommet. Silhuetten av sistnevntes tunge hånd med papirene på skrivebordet blir så selvfølgelig et bilde på lovens lange arm, som så skjebnesvangert har festet det mistankens grep som fører fram mot Langes identitetsoppløsning. Bleken billedgjør seinere denne fatale forvitringen ved å ta utgangspunkt i scenen «under det nokså svake lyset», der den opprørte skikkelsen klipper opp frakken som knytter ham til forbrytelsen i filler. De to illustrasjonene er tilstrekkelig til å gi en resonans av tekstens trykkende temperatur. Tittelnovellen er dannet av flere, korte opptrinn med en annerledes atmosfære. Her framtrer alderdommen som en tematisk fellesnevner. Dette stoffet har også hatt en sentral plass i Blekens billedkunst. Men i tråd med teksten behandler han det på en forskjellig måte fra tidligere. Den verbale nedtegnelsen finner sitt motsvar i bildenes kalligrafiske karakter. Og med innslag av en visuell varsomhet som fanger opp nyansene i novellen. Ta bare forsidebildet fra episoden «Mennesker på kafe», der hovedpersonen har sendt ut sitt forgjeves signal for en stakket stund å komme ut av ensomheten. Her samspiller Bleken det lille, røde agnet med et streif av forhåpningens lys, som antyder et alternativ til isolasjonen i den grå tristessen. Og illustrasjonen blir et ekko som åpner for innsyn lik tekstens talende mellomrom. I «Holdepunktet» supplerer Bleken skikkelsen som strever i trappa med enda mer av tegnets preg. Gjennom det kalligrafiske klinger Askildsens sluttord:«Ikke gi opp, Thomas, ikke gi opp».

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer