Gjennom det desperate Amerika

Thomas Boberg (40) er dansk lyriker. I to tidligere bøker avslørte han seg som en medrivende reisefører. Den Nordisk Råd-nominerte «Americas» skiller seg ikke ut i så måte.

>Gjennom reisebrev som strekker seg over en periode på sju år, tar dansken Thomas Broberg leseren med på en reise gjennom Amerika. Og Amerika er mer enn USA. Bortsett fra noen korte visitter i Madison, Minneapolis og New Orleans, er det Latin-Amerika han konsentrerer seg om. Først og fremst Peru, som han skildrer i hele 13 reisebrev.

Det første brevet fra dette landet går tilbake til hans bryllupsreise i 1990. Det siste heter «Postscriptum» og er fra 1999, og skildrer en hallusinatorisk «lift» og like hallusinatoriske møter med trollmenn, helbredere og alskens magikere.

Avhoppere

En undrer seg av og til på om Boberg gjør narr av turistfreakernes flirt med indiansk mystikk og visdom, eller om han selv er trukket inn i magnetfeltet. I alle fall presenterer han den ene sprø europeiske avhopperen etter den andre.

Litt urolig blir imidlertid leserne når han oppdager at også Boberg selv tror seg utsatt for ondskapens magi, og tyr til alskens remedier for å bli kvitt forbannelsen. Mer enn en gang seiler han inn i selvopplevd psykedelisk rus, som er rimelig sjelden som utgangspunkt for en innlevd reportasje. Mangt kan sies. Men tradisjonell journalistikk er dette ikke.

Under huden

En vet ikke alltid hvor en har Boberg. Han tumler inn i begivenhetene, går inn under huden på personer som han faktisk sett ikke kan ane mye om, bryter reportasjens rammer, dikter og fabulerer, men får jungelen til å yre, heten til å lukte og menneskene til å leve.

Sånn som på bryllupsreisen, et sant mareritt. De unge, slett ikke nygifte, blir narret av en svindler. Med ett befinner de seg nesten pengelens i jungelen, og til slutt må de på en hasardiøs, men helt nødvendig, flodoverfart betro sin skjebne til en lallende fyllebøtte.
Av og til blir de menneskene Boberg treffer på sin vei nokså likegyldige. Best er han når han korthogger språket og gjengir den sosiale realiteten gjennom fortellingen, som i den sagatette «Drømmeren». Den begynner med følgende konstatering:

«I 1985 slo Ramon i fællesskab med sin bror faderen ihjel ved at kværke ham med et stykke piggtråd.»

Voldsferd

Brevet forteller deretter følgende: Faren hadde mishandlet sønnene. Straffen for fadermordet var 15 års straff i El Fronton, et fengsel på en øy utenfor Lima, der brødrene straks ble vervet av geriljaorganisasjonen Den lysende sti.

Under et fangeopprør ble broren brent inne i cellen, mens Ramon greide å rømme. Myndighetene lovet på den tida amnesti til geriljasoldater som overga seg frivillig. Ramon gjorde det, og ble dømt til livsvarig fengsel av en jury, sin rostro, det vil si med masker foran ansiktene.

Under en fangetransport unnslipper han, myrder sårede voktere, tar livet av en kamerat, og begynner på en voldsferd med drap, ran og voldtekt som ingredienser. Den slutter med at han ønsker å endre livets gang og begynner derfor som forpakter av et lite pensjonat i strandbyen San Bartolo, sør for Lima. Her treffer Boberg ham på en ferietur, eller gjør han egentlig det?

Politisk analyse

Også reisebrevet «Voldens onde kæde» er en drivende het fortelling, denne gang med statsterror som undertekst. Scenen er Peru 1997, geriljakrigere fra MRTA, Tumac Amaru, har okkupert den japanske ambassaden. Under angrepet som elitesoldatene foretar, blir alle geriljasoldatene drept sammen med to av gislene. Boberg foretar en politisk, sosiologisk analyse som er ganske annerledes enn den offisielle vestlige versjonen, der man opererer med helter og skurker. Man spør seg: Var alle skurker, bortsett fra de uskyldige gislene?

I alle fall gir den danske forfatteren en åsteds- og stemningsbeskrivelse som gir dyp innsikt i hvordan nød, fattigdom, sult, presidentforfengelighet, hykleri og falskhet er vevd sammen og har skapt en labyrint som det er lett for en overflatisk betrakter å virre seg inn i.
Det ville være sensasjonelt å gi Nordisk Råds pris til en så journalistisk bok som «Americas». Det må da være for å vise at reportasje kan være gjennomtrengende og nyskapende kunst.

En slik påminnelse trenger journalistikken.

 

SØK OG KJØP: Thomas Boberg