Gjennom mørke til lys

Paal-Helge Haugen, denne modernist fra balladenes Setesdal, er mangfoldigheten selv: medisiner og dikter med et poetisk språk som favner fra det gamle Kina til amerikansk pop- og jazzlyrikk.

Interessen for det ukjente og uprøvde merkes allerede i titlene på hans publikasjoner: «Tekstar», «Sangbok», «Diktroman», multimediastykke, «musikkdramatisk forløp», «litografisk ord/biletverk» - samarbeidsprosjekter og oversettelser, radio, film, teater, TV-teater og (snart) operalibretto. Om dette skulle gi inntrykk av vankelmot, så kan ingenting være galere. Paal-Helge Haugen er framfor alt den profesjonelle forfatter -om enn med uvanlige kunnskaper og uvanlig sensibilitet på mange områder.

Artist og kliniker

Bokas utsøkte utstyr, nøyaktigheten i minste detalj, eksaktheten i bilder, tonefall og rytmikk røper artisten, men like meget er dette utslag av klinikerens selvfølgelige krav til presisjon.

«Det overvintra lyset» var tittelen på Paal-Helge Haugens forrige diktsamling, for fem år siden. Også i hans nye samling, «Meditasjonar over Georges de la Tour», er lyset viktig. La Tour er en maler fra fransk 1600-tall - Racines og Moliéres samtidige - inntil nylig glemt. Det som har grepet Haugen er det gjennomtrengende lyset fra en enslig fakkel eller et talglys i natten. Ifølge etterordet har diktene i utgangspunktet kommet til som beskrivelser av malerier. Etter hvert har de selvstendiggjort seg. Bare i noen få tilfeller er det direkte båndet til bildet beholdt.

Gangen i diktsamlingen er slik at den fører oss mot stadig tettere mørke, men så igjen ut i lyset, fra «ei gløymsle som kaldbrann» til gjenfødelse i «i «ein vårmorgon/ingen har krav på» Allerede antallet dikt (34) kan oppfattes som en allusjon til Dantes Helvetesvandring.

Det finnes hos Paal-Helge Haugen få illusjoner, det være seg om våre eksistensielle vilkår eller om den verden vi lever i. Heller ikke finner vi noen tilbøyelighet til å vende seg vekk - i retning av en trøstende moral eller utopi. I den grad vi kan finne en moral, ligger den i å gjøre seg kjent med vår utsatte situasjon: i den grad det finnes noe håp, går det ut på at den rommer sin motsetning. Paal-Helge Haugen er en i høy grad politisk bevisst dialektiker.

Lirekassespiller

Dialektikken kommer fram allerede i åpningsdiktet, der kunstneren presenterer seg som en lirekassespiller som «virer fram lyden/av noko anna, ei slags meining/Hentar ut det som er utan namn/Ein rein tone riven laus/av skitne hender» av skitne hender» Midt i livet, omringet av villdyr (som Dante), oppfordres det lyriske du til å «vite at du er ufullførd/del av den alltid uferdige skapning» og til å

Kjenne att det lamme dyret
den uklare forma vrengebiletet
av det som kunne ha vore

Halde ut til biletet opnar seg
Og slepper fram inst inne
Eit ørlite skin, eit dverglys

For øvrig er vår sikre skjebne et uoppfyllelig og dødelig begjær («Ein tørste som Atlanterhavet/ fire kilometer over Titanic»), en død enda før døden («Det tomme rommet over frosen jord/Eit eksil under seks fot fråver») - glemsel og angst, men også «dette streif av ufortent lykke/som bryt seg ut av tida». Ingen eviggyldig metafysisk skjebne, men en skjebne manipulert av «Den avsondra makte, bak murar/av svik og skotsikkert glas/forteiing og smilande andlet».

Selv makten er ingen bekvem syndebukk, vi er selv uframkommelig kompromitterte:

Alt er lenge sidan. Smuldra minne utan meining. Lenge sidan vi samlast utanfor den jernslåtte byporten, plukka opp utslengde restar av føde, trevlar, dyrisk avfall; snudde oss bort i skam og fylte munnen, lukka augo, svelgde. Seinare mumla vi lågt til kvarandre, til våre spedalske sjeler.

Vi kan ikke se og vi vil ikke se, vi er «blinde/som held hendene for augo/i mørkret»

Forhåpentligvis har det gått fram at Paal-Helge Haugens meditasjoner gjelder vesentlige spørsmål. Det som i mindre grad er kommet fram, er nyansene - i tanke og følelse, for ikke å snakke om det som er forfatterens fremste anliggende: bruken av mediet: språket. Språket som stedet hvor lyset fødes, så vel som mørket som legger seg over den enkelte eksistens og over verden. For Haugen vil dikterens oppgave være å holde språket i hevd som et redskap til å sette navn på mørket. Bare slik kan det skapes en forståelse som kan avstedkomme forandring:

Vere førebudd
når jorda løfter seg
under deg, som ein einaste
svart vent

Vite at det kanskje ennå finst
At det ennå er mogleg
Å drikke inn varmen av det moglege
Det ennå ikkje fødde
Med åpen munn