I hjemlige sagaer og utenlandske krøniker fra middelalderen finner vi mange fortellinger om kongelige sinneutbrudd. I 1035 skal en frådende keiser Konrad II av det tysk-romerske riket ha falt sammen på gulvet i vilt raseri da noen stormenn ikke ville la ham avsette en hertug, mens 1100-tallets Henrik II av England med jevne mellomrom hadde raseriutbrudd med hvitt skum om munnen.

Det er fullt mulig at mange av beskrivelsene er overdrevne, men historikere har likevel fortolket dem som en rasjonell utøvelse av personlig makt. Gjennom sinneutbrudd demonstrerte herskeren makt og potens. Resultatet var at undersåtter og konkurrenter bøyde av med dirrende knær.

Emosjoner

I det førstatlige samfunnet var personlige egenskaper grunnlaget for politisk makt. For å komme til posisjon og beholde makten måtte lederen være karismatisk og truende. Aggressive emosjoner som sinne hadde derfor en politisk funksjon. Uten et utbygd statsapparat eller rettsvesen, var det viktig å vise at man evnet å beskytte seg og sine mot angrep. Regelen var grei nok: Dulter du borti meg, sparker jeg tilbake. Den politiske makten lå altså til syvende og sist i trusselen om ytre vold.