ANMELDELSE: Ottar Grepstads nye biografi om Ivar Aasen (1813—1896) er skrevet for lesere som meg, og for deg som har lest litt om Ivar Aasen på skolen, har hørt «Millom bakkar og berg» i radioen og kanskje sett bilder av en gammel, krumbøyd mann med krokkjepp og loslitt hatt. Vi som aldri har vært i Ørsta, og aldri hatt noe lidenskapelig forhold til nynorsk.

Ikke kritisk Boka er lettlest, opplysende og god — den blir mer og mer interessant for hver side, etter hvert som vi blir bedre kjent med dette underlige flogvitet som behersket ti språk og som gikk til fots gjennom landet i sko nr. 42 og forandret Norge til Noreg. Det er også en velskrevet biografi, som kler Ivar Aasens kropp på en annen måte enn Stephen J. Waltons verk fra 1996, «Ivar Aasens kropp», som var et sjangeroppgjør med den kronologiske biografien.

Grepstad har skrevet en helgenbiografi. Han stiller ingen kritiske spørsmål ved den nynorsken som nå lever på statsstøtte og er i ferd med å tape kampen mot bokmålet. Grepstad vil vel si at vår tids språkpolitikk ligger utenfor bokas ramme.