Gjennombrudd

Bobby Hutcherson

CD: Det har ligget i kortene lenge, og med «On The Other Side» skjer det: Amerikanske Tierney Sutton (fyller 44 i morgen) lager en CD som definitivt etablerer henne i toppsjiktet av dagens jazzvokalister. Sammen med sin både sprelske og tett sammenspilte trio har hun utviklet stemme, foredrag og teknikk fra CD til CD, og kan nå gå ubesværet inn i et slitent standardrepertoar og gjøre hver eneste låt så annerledes, duggfrisk og fengslende at det knapt er til å tro.

Stikkordet er «happy». Sutton åpner med «Get Happy» som en dommedagsprosesjon, helt i pakt med teksten, men tilføyer en uptempoversjon mot slutten av plata. Omvendt leker hun rytmisk med en hurtig «Happy Days Are Here Again», for så å vende tilbake til den med en hymneutgave, og er innom «Glad To Be Unhappy», «Happy Talk», «I Want To Be Happy» og et knippe andre eviggrønne sanger underveis. Noen formidler hun mollstemt, noen vokalekvilibristisk, noen på duo, noen på trio, men alt er suverent sunget og ikke minst spilt. Christian Jacob, kjent fra samarbeid med Terje Gewelt, er nok en gang formidabel ved tangentene, og mitt tidligere uttrykte ønske om å få høre denne damen og bandet hennes på en norsk festival (Oslo?) gjentas herved med ytterligere glød.

FOR FIRE År siden utkom «Universal Syncopations» som en kraftig påminnelse om Miroslav Vitous’ (59) stadige kapasitet som kontrabassist, komponist og produsent. Fil-sammensyinga av ham selv, Garbarek, Corea, McLaughlin og DeJohnette til en CD-supergruppe vant priser og kalte på en oppfølger, men «Universal Syncopations II» er en helt annen besetning og et helt annet uttrykk.

At Vitous nå har valgt seg mer og mindre faste og utmerkete samarbeidspartnere som bl a saksofonistene Bob Mintzer og Gary Campbell, trommeslageren Gerald Cleaver og trompeter Randy Brecker, er forståelig med tanke på eventuelle konsertframføringer av materialet. Underligere er det at han har valgt å hylle dem inn i, eller kontrastere dem mot store, orkestrale masser, skapt av anonyme orkestermusikere og korsangere pr. sampling. Å være fascinert av orkesterklanger er en ærlig sak, men ikke ensbetydende med at den fascinerte får all verden ut av dem rent kompositorisk, og Vitous ender for litt ofte i forutsigbare svev, en slags moderne, romantiske tilløp uten hopp, stillestående og med mer formfryd enn innhold. Unntakene er partiene der bassisten Vitous tar tak og driver musikken som bare han kan, samt den lille «Mediterranean Love» der Vitous, Campbell og Cleaver gjør en orkesterfri kvartett med bandoneonisten Daniele di Bonaventura – da er det som om lufta blir lett og himmelen høy for en stakket stund, før den tunge, blygrå orkesterskodda kommer sigende igjen.

VIBRAFONISTEN

Bobby Hutcherson (66), sammen med Gary Burton selve modernisten på instrumentet, viser seg fra sin mildeste og mest lyriske side på standardrunden «For Sentimental Reasons», sømløst og innlevd ledsaget av Renee Rosnes (piano), Dwayne Burno (kontrabass) og Al Foster (trommer). «Mitt kjærlighetsalbum» sier hovedpersonen, men den engang avantgardeflørtende og sinte Hutcherson står uansett for en no-nonsense tilnærming, og lar verken seg selv eller bandet henfalle til følerier. Toner for en sval, men ikke søvnig sommerkveld, på håndverksmessig nivå som forventet fra noen av fagets fineste.