Gjennombruddet

En utmerket roman om kjærlighetens krinkelkroker, om blindhet og innsikt.

  • Les flere nye litteraturanmeldelser her!

    Med denne romanen om kjærlighet i mørket får Selma Lønning Aarø sitt litterære gjennombrudd, mener Dagbladets anmelder Øystein Rottem.

    BOK: Med sin førsteprisvinnende debutroman «Den endelige historien» feide Selma Lønning Aarø som en frisk vestavindskuling inn i vår samtidslitteratur. Frekt, freidig og uten respekt for etablerte autoriteter stolte hun på sitt eget stoff og sin egen stemme, og både stoffet og stemmen viste seg å bære.

    Mellom debuten og «Vill ni åka mera?» ligger det åtte år og to middels gode romaner. Disse var gode nok til at hennes ry som lovende fortellertalent ble opprettholdt, uten at de løfter debutromanen innga, helt ble innfridd.

    Nå er det skjedd. Med årets roman har Aarø forlatt de lovendes rekker. Den likner et litterært gjennombrudd, en endelig bekreftelse på at hun er en forfatter vi kan regne med i framtida.

    Skyggesider


    Uten feil og lyte er den likevel ikke. Det skulle bare mangle. Aarø skriver sikkert og godt - uten å briljere. Hennes styrke ligger et annet sted, i hennes vilje - og evne - til å kartlegge menneskets skyggesider, til å trenge inn i menneskesinnets mørke rom og gjøre dunkle beveggrunner synlige og tydelige. Her opptrer hun med større tyngde og oppviser en større modenhet enn før.

    «Vill ni åka mera?» er en beretning om blindhet - både i metaforisk og i aller bokstaveligste forstand. Den handler om å bli tvunget i skjul og om å oppsøke skjulesteder frivillig.

    Den handler om behovet for å se og bli sett, men like mye om behovet for å skjule seg, om å unngå å se og unngå å bli sett, om den makten og friheten som usynligheten gir, om alt det man kan tillate seg når man vet seg selv usett. Men også om den makten det gir å se uten å tilkjennegi at man ser, om den seendes privilegium når han simulerer blindhet.

    Det er en roman om utroskap og om «forbudt kjærlighet», om man kan tillate seg å bruke et så gammelmodig uttrykk i ei tid så tilsynelatende frigjort og seksuelt utagerende som vår.

    Den handler om bruk og misbruk, om å ydmyke og bli ydmyket, den handler om å utprøve grenser og trekke grenser om seg selv. Og den viser hvordan disse (seksuelle) atferdsmønstrene er bestemt av tidlige skjellsettende og traumatiske erfaringer, hvordan disse tvinger seg på og får karakter av repetisjonstvang, der også mødrenes misgjerninger og fedrenes nederlag avsetter sine spor i avkommets mørke kjellerrom. Og det virkelig flotte ved denne romanen er den elegante måten forfatteren utnytter spillerommet mellom det konkrete og det metaforiske på, ikke minst i den måten hun lar blindheten slå begge veier.

    I mørke


    Denne gangen har Aarø valgt en mannlig forteller. Det er han som plutselig blir slått av blindhet, og som velger å forlate sin samleverske når han blir klar over at han kommer til å bli blind. Gjennom sin fortelling avdekker han både sin egen og sine foreldres (og besteforeldres) fortid. Samtidig avdekker den også forhistorien til den kvinnen, det du som det berettes til i teksten, som fortelleren i sin blinde tilstand innleder et forhold til.

    Begge historiene er fulle av blinde flekker som synliggjøres etter hvert. Til disse hører beretningen om fortellerens jødiske far, som som tenåring ble holdt skjult i en kjeller under krigen, og om moren som bedrar faren med en kunstmaler, med farens død som følge. På tilnærmet naturalistisk vis beskriver Aarø hvilke følger dette får for fortellerens seinere liv.

    Det samme gjelder kvinnen som blir voldtatt som ung jente av en ansatt i et tivoli, ikke uten en viss skrekkblandet utilfredsstillelse, og som seinere i livet frivillig oppsøker situasjoner som kan ses i lys av denne.

    Det er tale om seksuelle grensesituasjoner, fornedrende eller mørklagte, der hun f.eks. bedriver partnerbytte eller byr seg fram overfor fremmede som byr henne imot. Det er tale om en kjærlighet i mørke eller blinde, om tilbøyeligheter som logisk nok gjør henne åpen for den blindes seksuelle tilnærmelser.

    Skarpt blikk


    Blindhet og innsikt, grensedragning og grenseoverskridelser - Aarø skildrer disse motsetningene med skarpt blikk og psykologisk teft. Til romanens svakheter hører den valgte fortellersituasjonen, som virker noe søkt, og dette ikke bare målt med realistiske mål. Den tåpelige romantittelen skulle vi også gjerne ha vært spart for. Når det er sagt, gjenstår det bare å gratulere Selma Lønning Aarø med en storartet prestasjon. Nå er hun ikke bare lovende, nå har hun en posisjon å forsvare. Det er noe som forplikter.
«EN BEKREFTELSE» : «Med årets roman har Selma Lønning Aarø forlatt de lovendes rekker. Den likner et litterært gjennombrudd, en endelig bekreftelse på at hun er en forfatter vi kan regne med i framtida,» skriver vår anmelder Øystein Rottem.