Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Gjennomført fra Bøge

Finstemt og velskrevet roman.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Poetisk-analytisk er Kari Bøges skrivemåte blitt kalt, følsom og reflektert som den på samme tid er. Det er 30 år siden debuten; årets bok er hennes tjuende.

Det må kunne kalles et jubileum, og Bøge feirer det med en utgivelse som merker seg positivt ut. Stilen er umiskjennelig Bøges: dvelende, tilstandsbeskrivende, med velmodulerte setninger i lange avsnitt der så vel sinnsbevegelser som ytre ting utpensles i noe som likner en bevissthetsstrøm: én lang utfoldelse av et menneskes måte å takle tilværelsen på.

Alt er galt

Det er en legering av følsomhet og refleksjon, men en legering som er skjør og bristeferdig. Det henger sammen med den kvinnelige hovedpersonens psyke. Jorunn er en av disse stille eksistenser med et svakt utviklet selvbilde, grunnleggende usikker på seg selv, redd for å gjøre noe galt og ikke strekke til, mer enn villig til å føye seg etter andres vilje.

Foreldrene har storparten av skylden for Jorunns misere ved hele tida å peke på at hun kommer til kort. Bedre blir det ikke da hun blir med barn, og enda verre da mannen forlater henne. Nå får hun også vite at hun ikke takler morsrollen.

Og datteren bærer brenne til bålet. Alt moren gjør er galt, og så snart hun kan, forlater hun redet og bryter kontakten med moren.

Men Jorunn har noen kvaliteter som ikke har fått lov til å utfolde seg. Hun er et grunnleggende godt og omsorgsfullt menneske, og dertil eier hun en egen seig vilje til å samle seg om de små solstreif som lyser opp hennes grå tilværelse. Alt dette kommer gradvis fram på handlingens nåtidsplan.

Konfrontasjon

Datteren, Kira, har vært utsatt for en alvorlig ulykke og ligger i koma. Moren blir tilkalt og flytter inn hos svigersønnen Lars mens hun ser til datteren. Både Kira og ektemannen er kjendisjournalister, og Jorunn trer nå inn i en verden som er totalt fremmed for henne. Lars møter Jorunn med varme og respekt, noe som kommer helt bakpå henne, men som får henne til å blomstre opp. Et særlig fortrolighetsforhold utvikler seg mellom dem. Etter hvert som Lars betror seg om sine ekteskapsproblemer, trer et nytt bilde av Kira fram, både for moren og oss lesere.

Bøge skildrer dette særlige trekantforholdet og denne konfrontasjonen mellom to livsverdener på en klok og finstemt måte. Særlig innsiktsfullt er portrettet av Jorunn, en kvinne som er blitt holdt nede, men som nå står på randen av gjennombrudd.

Et delmotiv med en mystisk reportasjetekst som flere jakter på, virker noe påklistret, og slutten på romanen virker ikke helt troverdig. Men dette hører til i småtingavdelingen. I det store og hele er «Og hva så» en gjennomført roman, ja, en av Bøges aller beste.

Det har ikke vært altfor mye oppmerksomhet omkring Bøges forfatterskap. Jeg skulle ønske at årets roman gjorde noe med det. Hva den mangler i ytre pomp og prakt, tar den igjen i inderlighet og følsomhet. Det bør vi vite å sette pris på.

Lyst til å diskutere?

Besøk Dagbladet debatt!