Gjennomlyste øyeblikk

Weils ufullendte verk er presist og sobert oversatt til norsk.

Simone Weil er en av de unge døde og en av de legendariske franske filosofer og forfattere i det 20. århundre.

Hun var en kristen og jødisk eksistensialist, samtidig framsto hun som en radikal sosialist, en opprører og en selvproletarisert fabrikkarbeiderske. Hun var imidlertid også en tvilende sjel og en mystiker som prøvde seg i selvfornektelsens harde skole.

Tidligere har en del av hennes artikler vært utgitt på norsk. Nå utgis det ufullendte verket «Tyngden og nåden», sobert og presist oversatt av Christine Amadou, ledsaget av en velskrevet og fyldig innledning både om verket og om Simone Weils liv og gjerning.

Stor skjønnhet

Det mest karakteristiske for Weil er den aforistiske og reine stilen, der stikkord og nominalsetninger er ladet med innhold, mens språket ofte er tvetydig. Det ligger en stor skjønnhet i dette, arven fra de greske filosofene og særlig fra Platon er tydelig, men Simone Weil er mer impresjonistisk i stilen. Tankerekkene er sjelden lange og sammenhengende. Hun lar det hele henge i lufta og lader setningene med en poetisk kraft.

«Fantasien arbeider utrettelig med å tette igjen alle glipper der nåden kan slippe gjennom,» skriver hun. «Ethvert tomrom (som ikke er godtatt) skaper hat, beskhet, bitterhet, uforsonlighet. De plager man ønsker skal ramme det man hater, og som man forestiller seg, gjenoppretter likevekten.»

Gåtefull

Mye av fascinasjonen ved henne ligger i det gåtefulle. Men hun er tydeligvis trollbundet av uhyggen i det onde, det som trekker oss ned, det som andre vil kalle det bestialske, og som for Weil er et uforståelig under, like stort som nåden.

Det uhyggelige og onde gjennomsyrer våre liv og vår historie og er til stede overalt på samme måten som tyngdekraften. I visse øyeblikk kan vi imidlertid åpne oss for nåden. Det er identiske øyeblikk da sløret revner, ekstasen inntrer, og vi trer nær det guddommelige under.

Av og til knyttes aforismene til det hun selv har opplevd. «I Spania fant forbrytelsene virkelig sted, men likevel fremsto de som reneste skrøner,» skriver hun.

Vervet seg

Hun var 27 år gammel da hun meldte seg frivillig til de internasjonale brigader for å kjempe mot Franco. Før det hadde hun tatt baccalauréat og studert ved l'Ecole Normale Supérieur, hun ble pasifist, tilhenger av Descartes og en radikal sosialist som mange av sine studiekamerater.

I en alder av 22 blir hun filosofilærer på gymnaset, hun driver friundervisning for arbeidsløse, støtter fagforeningsarbeidet og skriver kritiske kommentarer i aviser og tidsskrifter. Tre år seinere begynner hun som arbeider på Renault-fabrikken og lærer mye om samlebåndets drepende monotoni og arbeidernes hverdag.

I juli 1936 bryter borgerkrigen ut i Spania, og hun verver seg straks. Men hun blir bare etter noen måneder utsatt for en ulykke og må vende hjem. Før det har hun imidlertid opplevd henrettelser og den bitre uforsonligheten mellom radikale Franco-motstandere som ble en krig inne i selve krigen.

Død av anorexia

Under verdenskrigen flykter hun ut av landet sammen med sine foreldre, hun deltar i motstandsarbeidet som kontorfunksjonær i London, driver askese, sulter seg, og får tuberkulose. I 1943 dør hun. Diagnosen er anorexia.

Simone Weil så på krigen i Europa som en religionskrig mellom det gode og det onde. Europas «sykdom» er at man ikke vil innse dette, mente hun.

Menneskene må gjennom den mystiske vei overskride motsetningen mellom det gode og det onde slik at sjelen får møte det reine gode. De kan nok ikke selv gjøre noe for Gud, men de kan stille seg åpne, og fjerne alt som står i veien mellom dem og Gud.

Ofte, ikke minst gjennom arbeidets lidelse, blir det guddommelige lys fraværende. Men «man må bli drept. Man må bli drept. Kjenne verdens tyngde. Når et menneske bærer tyngden av hele universet på skuldrene, er det da rart om det gjør vondt?»