Gjennomsiktig gåte

«Glassdukkene» er for lettvint.

FILM: Fjellene rundt Tromsø hviler i geologisk konstanthet, mens drapssaken som rulles opp i skyggene av dem, er full av sex og død. Likevel er fjellheimen mer dramatisk, og vel så spennende å se på, som handlingen i «Glassdukkene». Nils Gaups thriller, som er basert på Jorun Thørrings romanfigur, er så svakt disponert og så stolptrete i dialogen at den aldri lever opp til potensialet sitt.

Prostitusjonsring
En ung student forsvinner på vei hjem fra fest i Tromsø. Sjefsetterforsker Aslak Eira (Stig Henrik Hoff) og hans nye partner Kine Berger (Lena Kristin Ellingsen) oppdager at hun var del av en hjemmesydd prostitusjonsring sammen med venninnene. Dette er starten på en historie som hyler etter mer: Mer handling og et større og mer velutviklet galleri av mulige ugjerningsmenn med troverdige motiver, eller større konsentrasjon om det psykologiske og relasjonelle.

Det burde kort sagt skjedd mer, enten på det ytre eller indre plan. I stedet blir en ganske banal gåte trukket ut gjennom unødvendige transportetapper, lange avhørsscener som kunne vært klippet kontant ned, og et ekstravagant overforbruk av «fort som faen!», som bjeffes etter enhver oppfordring.

Ingen bakgrunn
Stig Henrik Hoff har en fin troverdighet som den uvørne mannemannen og alenefaren Eira. Han og den porselensaktige Ellingsen er en match laget for å bringe frem kontrastene mellom dem, men hennes rolle er redusert til å være et rent instrument: Manus gir henne ingen egenskaper, og ingen fortid. Da er det mer gnist i birollene, i Gjertrud Jynges bustete-forføreriske psykolog og Henrik Mestads stivblikkede kirurg. Det handler om kvinner, om forventningene om kvinner som omsorgspersoner og om hva som skjer når disse forventningene skuffes, men også dette freudianske dypet får heller overfladisk behandling.

Også de enkelte spenningsscenene har for få elementer, men er jevnt over godt og stramt laget. Der anes omsider den drevne regihånden bak Oscar-nominerte «Veiviseren»; der, og i de store naturpanoramaene i dust brunt og stålblått, som det alltid er mulig å hvile blikket på.