Gjennomslag for å hjelpe dem der de er

Strømmen av flyktninger til Europa, åpnet lommebøkene på giverkonferansen for Syria.

Kommentar

LONDON (Dagbladet):

Givertretthet, snakket alle om. Etter fem år med krig, er behovet for bistand og hjelp til Syria og nærområdene nærmest umettelig. Men så har Europa begynt å regne på hva flyktningene som kommer hit, koster. Flere land har som Norge, tatt av bistandsbudsjettet for å bruke på flyktninger hjemme.

Nettopp dette regnestykket var det som fikk det ene landet etter det andre til å love enorme summer på den store giverkonferansen for Syria torsdag. I lengden er det billigere og tryggere å sørge for at syriske flyktninger holder seg i regionen, er erkjennelsen som har fått fart på giverviljen igjen.

Å hjelpe dem der de er, har bare i løpet av det siste året fått bredt gjennomslag i europeisk flyktningpolitikk. Riktignok har de fleste lenge forfektet at vi er nødt til å gjøre begge deler. Men først da flyktningene begynte å strømme til våre nærområder, ble deres nærområder høyeste prioritet.

Det har i stor grad Erna Solberg bidratt til ved å ta initiativ til en giverkonferanse som ikke bare handlet om nødhjelp, men også om utdanning, arbeid og næringsliv til hele regionen. Med David Cameron og etter hvert Angela Merkel på laget, mener hun det er de konservatives linje som har vunnet fram. Bistanden er rett og slett blitt blåere.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Ingenting galt med vaksiner som forgjengeren hadde som fanesak, men nå er det utdannelse som virkelig gjelder, ikke minst for jenter, et engasjement som har fulgt Erna Solberg siden hun ledet Operasjon Dagsverk. En viktig medspiller er fredsprisvinner Malala som beskrev Erna som et stort forbilde. Hun er til gjengjeld blitt Ernas stjerneelev. De møtes og snakkes jevnlig.

Flyktningkrisa i Syria har gitt Solberg en sjanse til å få hele det internasjonale samfunnet med på hennes skoledrøm. I London denne uka var Erna stjerna i alle kanaler, hvor hun har snakket om utdanning på flytende engelsk, og som om skole nesten er like viktig som mat og medisin.

Med sammenbruddet i fredssamtalene i Genève og beleiringen av Aleppo som bakteppe, trengte ingen på konferansen minne om alvoret. Men vitnesbyrdene fra statslederne i Tyrkia, Libanon og Jordan fortalte om umenneskelige forhold og områder på sammenbruddets rand. Hele regionen trenger hjelp raskt om det ikke skal briste. Som en tyrkisk representant sukket: Mens dere krangler om 10 eller 20000 på et år, tar vi imot like mange per uke.

Erna Solberg hadde høye ambisjoner om å doble bidragene fra forrige konferanse og kom nesten i mål med rundt seks milliarder dollar for inneværende år. Det er imponerende. Selv Flyktninghjelpens Jan Egeland måtte si seg fornøyd. Flere land har dessuten forpliktet seg for år fremover. Norge skal bidra med ti milliarder kroner de neste fire åra, som er norsk rekord. 15 prosent er øremerket utdanning.

En langsiktig og forutsigbar støtte er nødvendig for å oppnå det få kviet seg for å snakke høyt og tydelig om: Hvordan hindre flyktningene i å forlate nærområdene og komme til Europa.

Det krever ikke bare penger i form av grunnleggende nødhjelp, selv om behov som mat, innkvartering og helse naturligvis er første prioritet. Det nytter ikke bare å plastre såret. Det krever også en fremtid for millioner av syrere på flukt. De må gis et realistisk håp om en levelig tilværelse, mens de venter på å vende tilbake til hjemlandet.

Foreldre som verken har mulighet til å forsørge seg selv og familien, eller skaffe barna en utdannelse, vil legge ut på flukt igjen. Erfarne flyktningarbeidere sier et knekkpunkt er rundt fire år i flyktningleir. Da vil folk begynne å gi opp håp om å returnere og se seg om etter en annen fremtid.
Syria-krigen er på vei inn i sitt sjette år.

Summene landene forpliktet seg til å bidra med, er langt i fra inne på konto, og Erna Solberg medgir at det vil ta tid å få oversikt over hva løftene faktisk innebærer. En del vil gå gjennom FN-systemet og dermed være redegjort for, men en stor del gjør det ikke.

Andre deler av regnestykket er enda mindre håndfast. Hvordan sørge for at en million flyktninger i Libanon får arbeid når 70 prosent ikke en gang har arbeidstillatelse og arbeidsledigheten i området er skyhøy? Hvordan sørge for utdannelse når barn ikke kan komme seg til skolen? Hvordan skaffe lærere? Hvordan tiltrekke seg investorer til et krigsherjet og terrortruet område?

Imens forbereder Europa seg på en ny økning av asylankomster til våren og sommeren. Arbeid, utdanning og fremtidshåp er heller ikke dumme virkemidler på hjemmebane.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook