TERNINGKAST TRE: Alexander Skarsgårds Tarzan defineres i likhet med så mange andre filmatiske tolkninger av figuren av en imponerende fysikk.
TERNINGKAST TRE: Alexander Skarsgårds Tarzan defineres i likhet med så mange andre filmatiske tolkninger av figuren av en imponerende fysikk.Vis mer

Gjennomsnittlig jungeleventyr

Anmeldelse: «The Legend of Tarzan»

FILM: Nostalgi er en lengsel etter følelser man ikke lenger har tilgang på, og, i forlengelse av dette, en lengsel etter omstendighetene og situasjonene som disse følelsene utspilte seg i. Det store spørsmålet som melder seg i møte med David Yates’ «The Legend of Tarzan» er dermed nøyaktig hva Warner Bros. trodde verden lengtet etter da de fikk det for seg at mennesker i 2016 ønsket seg et gjensyn med Edward Rice Burroughs’ 104 år gamle jungelkonge.

The Legend of Tarzan

3 1 6

Action, eventyr

Regi:

David Yates

Skuespillere:

Alexander Skarsgård, Margot Robbie, Samuel L. Jackson, Christoph Waltz m.fl.

Premieredato:

13. juli 2016

Aldersgrense:

12 år

Orginaltittel:

The Legend of Tarzan

«Den hvite manns hyrde.»
Se alle anmeldelser

Arketypisk
Tarzan er en arketypisk vestlig figur. Han er den britiske adelsmannen som kan kanalisere dyrerikets villskap; den hvite mannen som omfavnes som en helt av primitive afrikanere; den foreldreløse gutten med dobbel identitet og overmenneskelige evner som slites mellom to verdener. Tarzan er en proto-superhelt, en pubertal maktfantasi, og et uttrykk for et verdensbilde som stammer fra tiden da Det britiske imperiet var så stort og mektig at det tvang resten av verden til å se på seg selv med engelske øyne.

Som James Bond framstår Tarzan derfor i dag som en historisk anakronisme: Imperiet som fødte dem er oppløst (selv det moderne Storbritannia knaker i sammenføyningene), og overklassen de begge er uløselig knyttet til er mindre populær enn på mange tiår – hvis ikke også århundrer. Og likevel overlever altså disse gallionsfigurene, ikke på tross av at de avviser den moderne verdens kompleksitet, men på grunn av det.

Adelig
For å få et demografisk sammensatt publikum til å sympatisere med en slik helt har filmskaperne likevel valgt å helgardere seg ved å sette den hvite frelseren (Alexander Skarsgård) opp mot Kong Leopold II av Belgia, som er det nærmeste vestlig historie kommer pur, karikert ondskap på denne siden av nazistene. Leopold er representert ved sin utsending León Rom (karikert ondskap-spesialist Christoph Waltz), som har lovet den lokale krigsherren Mbonga (Djimon Hounsou) hans erkefiende Tarzan i bytte mot Kongos diamanter.

Tarzan er på sin side tilfreds med tilværelsen som adelsmann i England, og det er først når amerikaneren George Washington Williams (Samuel L. Jackson) forteller ham om Leopolds overgrep i Kongo, at han og kona Jane (Margot Robbie) begir seg tilbake til gamle trakter. Gjensynsgleden blir imidlertid kort, for det tar ikke lang tid før Rom og hans menn slår til, og dermed er det duket for en drøy time med det som best kan beskrives som spektakulært gjennomsnittlig blockbusteraction.

Animert
Skarsgård gjør sitt beste for å tilføre tittelfiguren et snev av personlighet, men til syvende og sist er det musklene og den lave fettprosenten hans som definerer rolletolkningen: Hans imponerende fysikk er nemlig det ene taktile holdepunktet i en film som er satt sammen av datagrafikk og kunstig utseende studioopptak, der han slåss, bykser og svinger seg gjennom jungelen.

Samtidig er det betegnende for filmen at ingen av actionscenene er mer fengslende enn de første bildene av Tarzans deformerte hender eller scenen der Waltz reagerer på Robbies kommentar om at barten hans er skjev. Hvis dagens kinopublikum virkelig har et nostalgisk forhold til Tarzan er dette neppe høydepunktene de har gått og ventet på.