Gjennomtenkt asylpolitikk?

En leder for et asylmottak forteller om hjelpløsheten i møtet med traumatiserte «krutttønner» det ikke er ressurser til å følge opp.

EN TRAGISK

drapshendelse på en trikk i Oslo har igjen rettet fokus mot norsk psykiatri og politiske beslutningstakere, mens fagfolkene krangler om hvem som egentlig har ansvaret for at psykotiske og potensielt farlige asylsøkere ikke følges opp. Den samme debatten raste også i fjor da en psykisk syk asylsøker i Valdres drepte to mennesker. Mange av oss som jobber i norske mottak kjenner dessverre til problematikken så alt for godt.

For å lette mottakenes arbeid med psykisk lidende og utagerende beboere i mottak, varslet UDI at de skulle opprette et eget mottak i vår region for denne gruppen asylsøkere. Valget falt på Årnes, hvor det var planer om å opprette et eget mottak for psykisk ustabile personer i mottak, med kvalifisert personale til å ta seg av dem. Det ble med tanken. Mottaket ble trenert av lokale myndigheter, som mente at de tenkte boalternativene i deres kommune for ustabile asylsøkere «ikke var bra nok». Mottakene i vår region sitter derfor fortsatt med ansvaret for denne gruppen med asylsøkere.

UNDER ET SEMINAR

som UDI arrangerte for mottaksledere i vår region, ble nettopp dette med ustabile beboere tatt opp som tema. En del mottaksledere var frustrerte over at denne gruppen beboere la beslag på veldig mye av de ansattes arbeidstid, og at det samtidig var en høy terskel for å få oppfølging av slike beboere gjennom lokalt helsevesen og psykiatriske institusjoner. UDI argumenterte da med at det ikke var noen større andel av slike personer i mottakene enn i det norske samfunnet for øvrig. UDI anslo at 3-7 av 100 beboere i ordinære mottak har behov for psykiatrisk oppfølging, og at dette var en jobb vi mottaksansatte kunne takle i samarbeid med lokale instanser. UDI ble imidlertid i beit for gode svar da en mottaksleder påpekte at det muligens var slik, men at norske pasienter ofte har et sosialt støtteapparat rundt seg når de blir skrevet ut fra psykiatrisk behandling. I mottakene er det de ansatte som får denne jobben. Når de offentlige tilbudene til denne gruppen verken har kapasitet eller midler til å gi psykiatrisk behandling, blir det et ensomt, slitsomt og utsatt arbeid som de mottaksansatte bedriver. Stadig hører vi det offentlige helsevesenet forklare at det nå er så stor etterspørsel etter psykiatriske tjenester, at bare de mest lidende har håp om å få et psykiatrisk tilbud. Psykiatrien i det rike oljelandet Norge er med andre ord helt akterutseilt. Er dette en gjennomtenkt asylpolitikk?

VED NOEN TILFELLER

har vårt mottak måttet kontakte politiet for å få assistanse til å ta seg av truende og psykisk ustabile beboere. Det er ikke alltid politiet er tilgjengelig, grunnet en stor reform og påfølgende knappe ressurser. Er dette en gjennomtenkt asylpolitikk? Fram til 2003 fikk alle beboere på norske asylmottak norskundervisning gjennom voksenopplæringen i mottakenes vertskommuner, noe som var et godt tilbud for beboerne i mottakene. For mange mottaksledere virket det derfor som veldig lite gjennomtenkt da Erna Solberg og hennes regjering gikk i bresjen for å tilby opplæring i norsk til de asylsøkere som har oppholdstillatelse. Resultat; mottakene ble sittende igjen med mange beboere på dagtid, med alt for mye tid for seg selv til å gruble, og gjenoppleve traumer fra sine hjemland, samtidig som de ikke lærte seg å kommunisere med samfunnet utenfor mottaket. UDI ga da mottakene beskjed om å legge mer vekt på aktivisering av disse beboerne, i tillegg til alle de andre ekstra arbeidsoppgavene som direktoratet i løpet av de siste årene har pålagt mottakene - uten at rammebetingelsene for mottaksdriften er utvidet. Betydelig mer arbeid har blitt fordelt på mottakene. Er dette en gjennomtenkt asylpolitikk?

EN KORT PERIODE

hadde vi ved vårt mottak assistanse fra et krisepsykiatrisk team i regi av vertskommunen. Teamet fungerte som en avslatning for mottaket, og tok med beboere ut på café, snakket med dem og gjorde sitt beste for å gi dem med traumer en meningsfylt hverdag. Men tilbudet falt bort på grunn av kutt i statlige overføringer og påfølgende kommunale prioriteringer og nedskjæringer. Nå er det omtrent umulig å få noen som helst psykiatrisk assistanse for de av våre beboere som vi føler trenger dette. Mange av oss som jobber på mottak er ikke utdannede psykologer, og våre observasjoner blir muligens av den grunn ikke særlig vektlagt. I hvert fall skjer det svært lite når vi avlegger rapporter til politi og UDI om potensielle «kruttønner» ved mottaket vårt. Så nå har vi spandert på oss et lite kurs i regi av et psykiatrisk sykehus. Etter tre års drift med mottak i en vertskomune som ikke ønsket seg noe asylmottak, føler vi det som god asylpolitikk at mottaket legges ned i oktober.