Gjenreis sosialmedisinen

IGJEN ER DET høytid for helse- og omsorgsdebatt, og igjen får vi det bekreftet: Norsk helsedebatt er en sykehusdebatt. Men stykkpris og statistikk over hvor mange som dør på sykehus sier lite om hva som gir god helse til noen og uhelse til andre. Vi må gjenreise sosialmedisinen.Selvsagt er det avgjørende at sykehusene våre drives godt og at vi blir tatt godt vare på når vi trenger behandling der. Men må ikke et samfunns viktigste oppgave være å bidra til å hindre at folk kommer på sykehus? Og må ikke debatten om helse og rettferdighet handle om de forhold i samfunnet som virker inn på helse og sykdom? Helse- og omsorgsdebatten må gjenreise sosialmedisinen. Rettferdighet og framskritt innen helse og omsorg forutsetter at vi trenger inn i det sosialmedisinerne kalle helsebetingelsene - arbeid, utdanning, bolig, ernæring, miljø, selvrespekt, makt og tilhørighet. Et slikt perspektiv hører også hjemme i arbeidet med global helse. Mye av verdens dårlige helse har sitt utspring langt utenfor helsesektoren. Barn dør av urent vann. Vi vet mye om hva som skal til fra å redde livet til et barn med diaré. Men grunnleggende sett har jo ikke dette i sitt utspring et helseproblem. Det er jo vannsaken vi må løse. hiv/aids er en helsediagnose. Men innsatsen for å hindre at folk blir smittet er et samfunnsansvar som angår alle sektorer.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I EN KRONIKK i Dagbladet juli kom toppledelsen i Sosial- og helsedirektoratet, Bjørn Inge Larsen og Gunn Elin Bjørneboe, med det hittil viktigste innlegg i årets helsedebatt. De viser de siste tiårs bevissthet omkring sosiale helseforskjeller i velferdsstaten Norge ikke har resultert i noen utjevning av helseforskjellene. Snarere tvert i mot, forskjellene ser ut til å øke. De viser at om det finnes vilje til handling så er det mulig å komme forskjellene til livs. Erfaring fra norsk og internasjonal forskning viser at sosiale ulikheter i helse er forårsaket av samfunnsmessige forhold som det er mulig å endre, men viktige barrierer hindrer oss: For det første; dette er ikke bare et fattigdomsproblem, ulikhetene går gjennom alle inntekts-, yrkes- og utdanningsgrupper i befolkningen og vi trenger derfor tiltak som når alle. For det andre; vi kommer ikke forskjellene til livs om vi gjør dem til et problem for helsesektoren alene. Og for det tredje; dette kan ikke bare handle om individuelle livsstilsvalg fordi sosiale strukturer i samfunnet er så viktige for å bestemme hvilke valg folk treffer.Kildene til uhelse ligger altså i det sosiale spenningsfeltet. Det utfordrer oss til å sette et mye sterkere fokus på hva vi som samfunn kan gjøre for å styrke og utvikle samfunnets sosiale kapital. Sosial kapital binder samfunn sammen. Samfunnets sosiale kapital forteller om graden av tillit og gjensidighet, om hver enkelts og hele samfunnets sosiale nettverk. Å ha rikelig med sosial kapital er et personlig gode, men det er også et fellesgode. Den amerikanske samfunnsforskeren Robert Putnams forskning viser at ikke på noe område er betydningen av sosial tilhørighet og nettverk større enn når det gjelder den enkeltes helse.

HELT SIDEN Durkheims studier om sammenhengen mellom mangel på sosial tilhørighet og selvmordsraten har vi forstått sammenhengen mellom mental og fysisk helse og graden av å føle oss integrert i samfunnet. Forskningen omkring samfunnets sosiale kapital viser at jo mer integrert vi er i vårt lokalsamfunn, jo mindre sjanse har vi for å erfare alt fra forkjølelse til hjerteinfarkt, slag, kreft eller depresjon. Slike nettverk og tilhørighet kan vi oppleve i tette familier, vennegrupper, på jobben, gjennom deltakelse i organisasjoner, lag og foreninger. Sosiologen James House viser at betydningen av sosial integrasjon har vel så stor betydning for helse som kjente medisinske risiko-faktorer som røyking, overvekt, høyt blodtrykk eller mangel på mosjon. Robert Putnam skriver: «Hvis jeg har rett i at trenden i USA peker mot svakere sosiale nettverk og løsere bånd mellom oss, så utgjør det en av vår nasjons største helserisikoer.» Eller som en annen studie viste: Mennesker som har dårlige sosiale nettverk har fra to til fem ganger så høy sannsynlighet til å dø av alle tenkelige årsaker sammenliknet med mennesker som har tette bånd med familie, venner og lokalmiljø.En nøkkelstrategi for å hindre at folk får tilstander som bringer dem inn sykehusstatistikker, er derfor å fokusere på hva som bygger sosial kapital i hele samfunnet, å gjøre porten høy og døren vid inn til sosiale nettverk av alle sorter. Og når dette er målet sitter vi - de frivillige organisasjonene - med en del av svaret. Aktivitetene i tredje sektor er en avgjørende faktor i å utvikle samfunnets sosiale kapital, både gjennom de oppgavene vi løser og gjennom den tilhørigheten de gir frivillige og ansatte.Vi skal fylle til randen et rom i vårt samfunn som verken velferdsstat eller marked kan fylle. Våre tilbud skal ikke komme som en erstatning for at velferdsstaten unnlater å løse sine lovpålagte oppgaver. Et eksempel: Gjennom ordningen med flyktningeguide bruker en frivillig fra Røde Kors noen timer i uka i ett år på å følge opp en flyktning som har fått bosetting i en norsk kommune. Den som kommer får inngang til sitt nye samfunn. Lykkes vi bidrar vi til nye nettverk og vi bygger sosial kapital.

DET UVURDERLIGE i denne innsatsen, som innsatsen til en fengselsvisitor, en leksehjelper, en besøksvenn på sykehjem, eller en døråpner for de som har slitt med rus, psykiske lidelser eller soning er at den er frivillig - fri og villig. Vi byr ikke på behandling, vi byr på medmennesker. Tjenesten ville blitt til en klientifiserende pekefinger dersom den ble levert av en ansatt på sosialkontoret. Og den ville blitt til en markedsbestemt vare dersom den ble levert til timepris.Med et mulig unntak av plasser i psykiatrien handler ikke helse-Norges største utfordring om utbygging, men om inkludering. Inkludering av mennesker med en annen kultur, mennesker som har vært syke, mennesker som opplever ensomhet, mennesker som skal finne seg til rette i samfunnet, pårørende, og alle mulige mennesker som i deler av livet ligger litt på utsiden av midtstreken. Helen Bjørnøy i Kirkens Bymisjon snakker om utfordringen fra mellomrommet, den kritiske fasen mennesker kommer i livet mellom rus og et vanlig liv, mellom arbeidsledighet og arbeid, mellom psykisk strev og følelse av tilhørighet.Vi trenger gjenreising av sosialmedisinen. Vi trenger nye og oppfinnsomme partnerskap mellom offentlig, privat og tredje sektor. Slike partnerskap må til for å trenge inn i de sosiale sammenhengene som spinner helse for noen og uhelse for andre, lenge før vi dukker opp i statistikkene for stykkpris og dødsfall ved sykehusene.