Gjenreist som riksarkivar

En eksemplarisk kildebasert framstilling av Wergeland som riksantikvar fra 1840 til 1841.

BOK: Beretningen om Norges første riksarkivar er skrevet av John Herstad som var riksarkivar fra 1982 til 2006, tidligere kjent for sitt store verk om kornmonopolet under dansketida. Herstad var professor i historie ved Universitetet i Tromsø før han ble riksarkivar.

Systematikk

Sansen for detaljer som forfatteren dyrket ganske uhemmet i boka om kornmonopolet fra 1735 til 1788, preger også boka om Henrik Wergeland. Sansen for detaljer er imidlertid balansert av en like sterk sans og vilje til orden og systematikk. Begge deler er dyder som man venter å finne nettopp hos en riksarkivar.

Metoden gir resultater. Det gis gode argumenter for at en del anonyme avisinnlegg om en annen søker til riksarkivarembetet som tidligere er tillagt Wergeland og er tatt med i hans samlede skrifter, ikke er skrevet av ham. Bare dette er en stor sensasjon, som åpner døra for en annen. Oppdagelsen av en rekke brev som tidligere ikke har vært tilskrevet Wergeland.

Det er blitt hevdet at både Welhaven og Wergeland fikk embeter bare for å ha noe å leve av, som en slags kunstnerlønn. Et slikt syn virker uklart på flere måter, det var Carl Johan som ansatte Wergeland i strid med innstillingen. Det er imidlertid riktig at Welhaven ikke har etterlatt seg store spor som filosofiprofessor. Herstad dokumenterer at Wergeland var både en kyndig og arbeidsom riksarkivar.

Perspektiv

Når John Herstad skriver om Henrik Wergeland, vurderer han en forgjenger. Han ser sakene fra riksarkivarens standpunkt og perspektiv. Dette gjelder drøftingen av Wergeland som sjef, hans forhold til sine underordnede og som arkivmann. Det er dette som er perspektivet i boka. Herstad er over alt ute etter å understreke kontinuiteten i embetet og den tradisjonen Wergeland som den første riksarkivaren konstituerte.

På parti

Boka hadde ikke blitt mindre interessant om forfatteren hadde reflektert litt over dette. I Wergelands tid var embetet underlagt Finansdepartementet, det er ikke overraskende at Herstad ofte tar riksarkivarens standpunkt i de tilfellene det ble konflikter. Det er heller ikke overraskende at Herstad tar Wergelands parti og tilbakeviser rykter skapt av fornærmede underordnede om at det rådet kaotiske tilstander i Riksarkivet da Wergeland bestyrte embetet. Wergeland skulle blant annet ha kastet for mange dokumenter, sekker med slikt materiale ble solgt til papirmøllene for ganske anselige beløp.

Briljant

Dette ryktet har til nå langt på vei festet seg som et hovedinntrykk av Wergeland som arkivar. Jon Herstad argumenterer for at dette ikke er riktig, og hans resonnement når det gjelder å avsanne påstandene om uhemmet kassering er en briljant demonstrasjon av kildekritikk.

Det var Michael Birkeland, riksarkivar fra 1863-1896 som ødela Wergelands rykte som riksarkivar. Herstads bok lukker Wergeland helt inn i varmen og gjenreiser han som en kompetent leder av Riksarkivet.

Beskjeden

Det kunne kanskje innvendes at Herstad er litt for beskjeden på egen vegne, for ofte refererer han bare andres oppfatninger om spørsmål han selv har mye bedre kildemessig grunnlag for å uttale seg sikkert om.

Et unntak fins imidlertid, det skjer når Herstad siterer Nils Rettestøls fjerndiagnose av Wergeland, han skulle være plaget av en stemningslidelse, her viser forfatteren en ekte ironisk sans.

Wergelands forhold til sine ansatte var i alminnelighet preget av en høflig og vennlig omgangstone og av at han hyllet arbeidsmannen og den alminnelige mannen. Det dokumenteres blant annet i gjennomgangen av korrespondansen Wergeland førte med departementet for å heve lønna til arkivets bud.