DEBATT

Debatt: Tiggeforbud

Gjenspeiler et inhumant menneskesyn

Politiet har allerede tilstrekkelig hjemmelsgrunnlag for å bortvise utenlandske borgere som tigger systematisk eller i et visst omfang.

TIGGEFORBUD? «Brennpunkt»-dokumentaren «Lykkelandet» har blåst nytt liv i debatten om tiggeforbud. Foto: NRK Brennpunkt
TIGGEFORBUD? «Brennpunkt»-dokumentaren «Lykkelandet» har blåst nytt liv i debatten om tiggeforbud. Foto: NRK Brennpunkt Vis mer
Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Eksterne kommentarer: Dette er en debattartikkel. Analyse og standpunkt er skribentens egen.
Publisert

NRKs dokumentar om tigging som «coverup» for organisert kriminalitet har igangsatt en ikke helt entydig debatt hvor juss, moral og politikk blandes sammen for å begrunne standpunkter for eller imot tigging. Ikke uventet er det sentrale tema et spørsmål om forbud som reguleringsmekanisme, forankret i et emosjonelt underliggende behov for å usynliggjøre velstandssamfunnets underside. Den globaliserte nasjonalstaten er en nødvendig forutsetning for nasjonal verdiskapning, og grenseflyt av mennesker er en konsekvens av dette. Men det har selvsagt også iboende utfordringer.

Den pågående debattens største problem er at den baserer seg på et uriktig juridisk grunnlag, og jeg mistenker at noen i denne debatten er klar over det og egentlig fremmer moralske synspunkter under dekke av behovet for lovforbud og dermed ikler argumentasjonen et politisk momentum.

Tigging har vært integrert i samfunnet siden middelalderen. På 1600- og 1700-tallet ble tigging organisert gjennom fattighus og barnehjem, slik at blant annet barn kunne tigge for å skaffe midler til barnehjemmets ordinære drift. Etter hvert som fattigvesenet ut over 1700-tallet ble organisert, ble også tigging gradvis regulert – og i 1907 ble tigging på offentlig sted forbudt gjennom ikrafttredelsen av løsgjengerloven. Loven ble opphevet i 2006, og dermed forsvant det generelle tiggerforbudet. Tigging organisert gjennom religiøse organisasjoner har vært akseptert i Norge siden før 1200- tallet og er fortsatt en religiøs praksis ofte konkretisert som almisser.

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer