TIGGEFORBUD? «Brennpunkt»-dokumentaren «Lykkelandet» har blåst nytt liv i debatten om tiggeforbud. <b>Foto: NRK Brennpunkt 
</b>
TIGGEFORBUD? «Brennpunkt»-dokumentaren «Lykkelandet» har blåst nytt liv i debatten om tiggeforbud. Foto: NRK Brennpunkt Vis mer

Debatt: Tiggeforbud

Gjenspeiler et inhumant menneskesyn

Politiet har allerede tilstrekkelig hjemmelsgrunnlag for å bortvise utenlandske borgere som tigger systematisk eller i et visst omfang.

Meninger

NRKs dokumentar om tigging som «coverup» for organisert kriminalitet har igangsatt en ikke helt entydig debatt hvor juss, moral og politikk blandes sammen for å begrunne standpunkter for eller imot tigging. Ikke uventet er det sentrale tema et spørsmål om forbud som reguleringsmekanisme, forankret i et emosjonelt underliggende behov for å usynliggjøre velstandssamfunnets underside. Den globaliserte nasjonalstaten er en nødvendig forutsetning for nasjonal verdiskapning, og grenseflyt av mennesker er en konsekvens av dette. Men det har selvsagt også iboende utfordringer.

HØYESTERETTSADVOKAT: Arild Humlen.
HØYESTERETTSADVOKAT: Arild Humlen. Vis mer

Den pågående debattens største problem er at den baserer seg på et uriktig juridisk grunnlag, og jeg mistenker at noen i denne debatten er klar over det og egentlig fremmer moralske synspunkter under dekke av behovet for lovforbud og dermed ikler argumentasjonen et politisk momentum.

Tigging har vært integrert i samfunnet siden middelalderen. På 1600- og 1700-tallet ble tigging organisert gjennom fattighus og barnehjem, slik at blant annet barn kunne tigge for å skaffe midler til barnehjemmets ordinære drift. Etter hvert som fattigvesenet ut over 1700-tallet ble organisert, ble også tigging gradvis regulert – og i 1907 ble tigging på offentlig sted forbudt gjennom ikrafttredelsen av løsgjengerloven. Loven ble opphevet i 2006, og dermed forsvant det generelle tiggerforbudet. Tigging organisert gjennom religiøse organisasjoner har vært akseptert i Norge siden før 1200- tallet og er fortsatt en religiøs praksis ofte konkretisert som almisser.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Tiggeforbud er som nevnt ikke noe nytt, men forbudsdiskusjonen har nå en globalisert fasong. Nå er det først og fremst en debatt om tiggere fra Romania skal være en brekkstang for et generelt tiggeforbud.

At grenseoverskridende aktivitet kobles mot organisert kriminalitet er en konsekvens av at aktiviteten nettopp er, grenseoverskridende. Vi kjenner det fra internasjonal handel som betingelse for smugleraktivitet, hvor det som er billig ett sted og dyrt et annet sted er tilstrekkelig til at det oppstår omfattende kriminell smugleraktivitet. Internasjonalisering av arbeidsmarkedet har resultert i omfattende arbeidsmarkedskriminalitet, og organiserte mafiagrupperinger etablerer seg som virus på de fleste samfunnsområdene. Samfunnet har organisert slagkraftige ordensmyndigheter, innrettet på å bekjempe kriminalitet i bred forstand og for å avdekke kriminelle strukturer. Det er ikke tvilsomt at samfunnet er tjent med at det slås ned på kriminell aktivitet, enten den er nasjonal eller internasjonal, organisert eller uorganisert. Men er tiggerforbud et skritt i riktig retning, eller vil et flatt forbud som rammer upresist og langt utenfor stridens tema være et feilgrep og et unødvendig tiltak?

Når det gjelder behovet for hjemler for å gripe inn og regulere straffbar virksomhet knyttet til tiggermiljøene, er det åpenbart at straffeprosessloven og straffeloven ved siden av særlovsgivningen allerede har et fullt utviklet aksjonsapparat. Jeg har forståelse for at noen politikere og representanter for politiet ønsker seg et flatt forbud mot tigging, fordi det er korteste vei, men den korteste veis prinsipp er et prinsipp som i liten grad samsvarer med rettsstatsprinsippene, som har langsommere prosesser forankret i rettssikkerhetsnormer. Garantiene er spesialutviklet og spesielt tilpasset de områdene de skal virke på, for å unngå utilsiktede konsekvenser.

Også på dette omdiskuterte området, rumenske tiggere og nødvendigheten av å regulere denne aktiviteten, foreligger det allerede tilstrekkelig lovgrunnlag til å hjemle effektive mottiltak. Politiet har med hjemmel i utlendingslovens §§17 og 18 allerede tilstrekkelige hjemmelsgrunnlag for å stoppe aktiviteten og bortvise utenlandske borgere som tigger systematisk eller i et visst omfang. Det er et krav at utlendinger som reiser inn i landet og oppholder seg her har tilstrekkelige egne midler til oppholdet. De første sju dagene etter innreise har politiet vedtakskompetanse, og deretter ligger kompetansen hos UDI. Videre er det rettssikkerhetsgarantier knyttet til disse forvaltningsvedtakene, særlig utformet for rettsområdet. Da vil en nå dette spesifikke målet med egnede spissede tiltak.

I lys av ovenstående er derfor diskusjonen om forbud ikke forankret i noe behov for nye hjemler. Det er mitt syn at ropet på et flatt hjemmelsforbud mot tigging er forankret i et ønske om å bruke det juridiske argumentet som en flottør for moralske synspunkter som gjenspeiler et mørkt menneskesyn, uten noen forståelse for fattigdommens kompleksitet og tragedie. Kravet om et flatt tiggeforbud gjenspeiler et inhumant menneskesyn, som ikke engang kan forankres i den mørke middelalderen hvor menneskesynet og det humanistiske ideal knapt nok var oppfunnet.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook