Gjensyn med Arabia

«Et opplyst enevelde kan tjene folket bedre enn et såkalt demokrati - i en viss utviklingsfase.»

Bruker de fremdeles burqa - ansiktsmaske? Hva har skjedd med deres liv i disse årene som er gått siden vi så hverandre sist? Velger de unge nå partnere selv, eller blir de fremdeles gift ved arrangement eller tvang? Og hvor ung er en brud vanligvis nå? Den gang var 13- 16 år vanlig. Hva med utdannelse, erverv, levestandard? Spørsmålene står i kø idet jeg vender tilbake til Sohar, en by i Oman, der jeg gjorde feltarbeid for doktorgraden i 1974- 76. Men mest av alt er jeg opptatt av burqa.

Sultanatet Oman ligger i det sydøstlige hjørnet av Arabia og har en befolkning på ca. 1,5 millioner. Landet ligger historisk strategisk i forhold til monsunvindene og har vært et knutepunkt for handel mellom Afrika, Arabia, Persia, India og Det fjerne Østen. Sohar er, ifølge sagnet, Sindbad sjøfarerens hjemby og beskrives i kilder fra det 10. århundre slik: «Det er ikke mulig å finne i landene rundt Det indiske hav eller i hele den islamske verden en by som er rikere på vakre bygninger og utenlandske varer enn Sohar.»

Intet av denne fordums glans var tilbake da min mann, Fredrik Barth, og jeg kom til Sohar i 1974. Byen lå langstrakt og forfallen langs en skittenbrun kyst. Men hva stedet manglet i materiell appell, ble mer enn kompensert av den menneskelige faktor: arabere, balucher, persere, indere, zanzibarier (Zanzibar var del av Oman på 1800-tallet), og beduiner - et genuint fargerikt fellesskap. Byen ble administrert av en guvernør som var sultanens forlengede arm, og holdt sete i Sohars fort, assistert av islamske rettslærde.

I 1974- 76 rådde en ekstrem kjønnssegregering i Sohar. Markedet, f.eks., var forbeholdt menn. På ferdsel mellom forskjellige steder måtte kvinner gå bakveier, ikke hovedveier, og hylle seg inn i svarte kapper, abbaya. Ansiktet ble dekket av en maske - burqa, brukt av gifte kvinner, dvs. de fleste over 14- 15 år.

Burqa ble brukt av arabere, balucher (opprinnelig fra Pakistan), persere og frigitte slaver. Den var tradisjonelt et symbol på status, forbeholdt frie kvinner. Da slaveriet ble opphevet i 1960, tok tidligere slaver den stolt i bruk. Burqa forente kvinner på tvers av etniske skiller i en oppfatning om hva som var vakkert og ærbart. Men den burqa det her gjelder, var spesielt raffinert: mens beduinenes burqa dekker hele ansiktet, er Sohar-typen en miniversjon som både tilslører og avdekker.

Min fascinasjon med Sohari-burqa hang nettopp sammen med formen. Jeg hadde aldri før sett noe så merkverdig som denne form for «slør». Jeg husker mitt første møte med en ansamling kvinner med burqa; det var i et bryllup, og jeg var fullstendig fjetret av det gribbelignende utseendet jeg syntes de fikk. Og da jeg senere hørte noen si: «Vi bruker burqa, ikke fordi det er stygt å gå uten, men fordi det er vakkert å gå med,» syntes jeg synd på dem. Inntil jeg selv fikk syn for segn.

En dag kom en usedvanlig vakker kvinne og ba om at jeg skulle fotografere henne uten burqa. Hun rev den av, og borte var underet: Hun framsto som ganske ordinær, med bredt hakeparti og tung ansiktsform. Det masken hadde gjort, var å gi henne et forfinet utseende, smalskårent, symmetrisk, og å sette øynene i relieff.

Burqa brukes kosmetisk. Ikke to er like. Hver enkelt maske er tilpasset det individuelle ansikt. Men alle har en ansiktsløftende og symmetrisk form. Slik bidrar de til å forskjønne og forynge, samt å beskytte huden mot Arabias sol.

Enkelte menn forbød sine koner å bruke burqa. Burqa var i strid med islam, sa de: Profeten påbød kvinner å dekke hår, armer og legger, ikke ansiktet. Dette var menn som hadde arbeidsvandret i Kuwait og India m.fl. Men kvinnene selv tviholdt på masken. Da det i 1975 ble moderne med heldekkende slør i gulfstatene i nord, tok enkelte Sohari-kvinner sløret i bruk - utenpå masken.

Hva så med burqa idag? Unge jenter i 20-årene vrir seg av latter da jeg viser dem bilder av mødrene deres med burqa. Idag framstår mødrene tidsriktige uten burqa. Jeg spør når de sluttet, de husker ikke helt, kanskje for tyve år siden. Bare noen av bestemødrene bruker den nå. Dagens unge kvinner er moderne og velutdannede. Mens det i 1970 fantes tre folkeskoler (for gutter) i landet, har vel 90 prosent av jentene idag grunnskolen, og mer enn 60 prosent av studentene på universitetet er jenter!

Oman har gjennomgått en total transformasjon. Velstandsøkningen er formidabel. Sohar fremstår idag som en arabisk skjønnhet, med et vell av vakre bygninger, parker, velutrustede markeder, og en befolkning som sier igjen og igjen: «Kunne du ha tenkt deg? Kunne noen ha forestilt seg?» Og vi er enige om at ingen kunne, bortsett fra kanskje sultan Qaboos. Med et 25-årsperspektiv på hva som er utrettet, finner også jeg grunn til å fremheve ham som en velgjører for sitt folk.

Sultan Qaboos kom til makten i juli 1970 ved et kupp mot sin far, hjulpet av britene. Den gamle sultan, Said bin Taimur, hadde en innbitt mistro mot alt som var moderne. I 1970 fantes kun ett misjonshospital i landet; radio og solbriller m.m. var forbudt. Gutter som søkte videregående utdannelse, ble landsforvist. Oman var et lukket land, et Midtøstens Tibet. I dag finnes det velutrustede sykehus og skoler over hele landet; fattigdom er avskaffet. Levestandarden er høy: «Se på all frukten,» sier folk idet de serverer meg kiwi, appelsiner, epler og druer m.m. «Husker du før?» og jeg husker: tørre kjeks og sukkertøy. Alle har innlagt vann og klimaanlegg - den gang hadde vi brønn med brakkvann og en drepende hete. Levealderen er økt fra ca. 45 til ca. 70 år, osv. Det betyr ikke at alt er vel. Landet står overfor store utfordringer. Velstanden er blitt til ved utstrakt bruk av gjestearbeidere. Men oljen forventes bare å vare i ca. 15 år til, og det er nødvendig med annen industri, og større sysselsetting av omanere. Sultanen formaner stadig sitt folk at ingen jobb er for dårlig for en omaner. Foreldre klager over at de unge tar velstanden for gitt, og ber meg være sannhetsvitne: «Fortell dem, du, hvordan det var.» Og jeg prøver, ganske forgjeves. Utviklingen er ikke til å tro.

Utviklingen har skjedd med sentral styring: Oman er et absolutt monarki, med en rådgivende forsamling; men det spørs om det ikke er derfor sultan Qaboos har kunnet være så effektiv. Et opplyst enevelde kan tjene folket bedre enn et såkalt demokrati - i en viss utviklingsfase. Sultan Qaboos ga kvinnene stemmerett i 1994. Til sammenligning har Kuwait, med en demokratisk statsforvaltning, nektet å gi kvinner stemmerett.

Dagens unge jenter ser relativt lyst på fremtiden. Giftealderen har økt fra ca. 15 til ca. 20 år. De kjører bil, går på marked, deltar i arbeidslivet. Men med et strammere arbeidsmarked går mennene foran, i Oman som i mange land. Det gjør de også på universitetet, bokstavelig talt: jentene sitter bak, guttene foran. Men dette har en praktisk funksjon, forteller jentene meg. De ville bli forlegne om de måtte ut et nødvendig ærend og satt foran. Forøvrig er det forbudt å dekke til ansiktet på universitetet og skole. Dette har også bidradd til burqas demise.

En dag drar jeg med noen venninner til markedet. Da vi går ut av bilen, tar de på seg et heldekkende slør. «Men dere sa jo at dere ikke bruker burqa!» utbryter jeg. «Ja, men dette er moten!» svarer de. Selv noen studiner med platåsko og siste skrik under den sorte kappen danderer ansiktet med et trelags slør, og viser stolt hvordan det fungerer: ved å slenge ett eller to lag opp på hodet med en utstudert bevegelse, oppnår en en sensuell effekt!

Slør, skaut og maske - dette er begreper Vesten assosierer med islam. Problemet er at alt omtales som slør, om det så er et hodeskaut. Slik sauses alt sammen i én pakke, og alt sees som uttrykk for islam. I realiteten dreier det seg om mange former med ulike betydninger, noen religiøse, andre sekulære. Å betegne alt som «slør», er en form for mystifisering som bidrar til et stereotypt bilde av muslimer, stikk i strid med en mangeartet virkelighet.

Slik har utviklingen vært i en liten del av araberverdenen. Forhåpentlig kan dette glimtet bidra til å nyansere bildet av «arabere» og «muslimer». At det også utfordrer hevdvunne oppfatninger om demokrati og folkestyre, er ingen ulempe.