BOOTYGATE: Etter rapperen Big Boi gjestet fjorårets Øyafestival med makkeren André 3000, ble det et rabalder uten like da rapduoens medbragte filmsnutter av halvnakne kvinner ble vist på storskjerm under konserten. Ukens Vers pirker i rompeskandalen igjen. Skjermdump: YOUTUBE/UNIVERSAL
BOOTYGATE: Etter rapperen Big Boi gjestet fjorårets Øyafestival med makkeren André 3000, ble det et rabalder uten like da rapduoens medbragte filmsnutter av halvnakne kvinner ble vist på storskjerm under konserten. Ukens Vers pirker i rompeskandalen igjen. Skjermdump: YOUTUBE/UNIVERSALVis mer

Gjensyn med en svart ræv

Outkast er utvilsomt sexister. Og vi må ikke slutte å snakke om dem.

Lite har gjort meg tristere til sinns de siste par ukene enn å lese ingressen til Dagbladets anmeldelse av «Big Grams», altså debutalbumet til Big Grams, altså samarbeidsprosjektet mellom Big Boi fra Outkast og New York-bandet Phantogram.

«Outkast-rapperens nye prosjekt er Øyafestivalens våte drøm,» skriver Mathias Rødahl, og han har åpenbart rett. For Big Grams er smakfull og gørrkjedelig muzak i skjæringspunktet mellom flinkisrap og sofistikert elektropop.

Det Rødahl ikke nevner, men som alle vet, er jo at legendariske Outkast i 2014 viste seg å være Øyafestivalens verste mareritt. Da rapduoens medbragte filmsnutter av halvnakne kvinner vist på storskjerm under konserten utløste de et rabalder uten like. 

I en kronikk i VG, «Rævva kvinnesyn», kalte Tonje Haabeth og Ingvild Mangseth Gjul sceneshowet «voldsomt sexistisk», påpekte at publikummere hadde forlatt konserten i sinne, og kritiserte begeistrede norske musikkanmeldere for å ha gitt blaffen i dette da de roste konserten. «De identitetsløse damekroppenes funksjon er som kulisser og objekter,» slo duoen fast, kalte sceneshowet en intellektuell fornærmelse, og konkluderte: «For det er så drøyt, så sexistisk, smakløst, vulgært, tacky og det verste et gjenforent halvgammelt band kan være: så ekstremt utdatert.» Dagen etter sa Ida Madsen Hestman seg enig i Dagbladet. Audun Vinger konkluderte med at det nok var snakk om «vold mot kvinner» og sammenlignet Outkast med Christian Ringnes.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Outkasts forsvarere kom på banen. Kari Kristensen rykket ut i Dagbladet, og i Klassekampen argumenterte Vers' egen Martin Bjørnersen  for at showet gjenspeilte et Atlanta, Georgia der strippeklubben var «et arnested for musikalske nyvinninger.» Altså var det ikke «umotivert kvinnelig nakenhet» vi så, men «en nøyaktig plassert del av et visuelt show som også ellers fokuserte på å knytte musikken til konkrete fysiske omgivelser den hørte hjemme i.» 

Protestene viste seg å være enkle å overse for motstanderne, som visste at de hadde sett sexisme på scenen. Da Oda Faremo Lindholm oppsummerte debatten i Dagsavisen, var sørstatsrap «en sjanger som sjelden blir omtalt i positive ordelag i feministiske sirkler. Med rette.» Problemet var «den konstante strømmen av sexisme som gjennomsyrer vestlig populærkultur, og som Outkast nå har bidratt til, uavhengig av hvor mange flotte kvinnekarakterer de ellers måtte ha i tekstene sine.» Det var altså ansvaret for å holde vestlig populærkultur fritt for sexisme som ble lagt på Outkasts skuldre, og Lindholm hadde tillit til at Outkast var «i stand til å velge å ikke objektivere kvinner», siden musikken deres «står helt fint på egen hånd».

Jeg på min side er sikker på at Michel Houllebecq hadde kunnet skrive en roman om at kjærligheten mellom mann og kvinne bør utfoldes i trygghet og gjensidig forpliktelse også, om han bare ville. Men bør vi utsette å gi ham ut på norsk til han faktisk skriver den boka?

Å reagere på sexisme er aldri feil. Det er forjævlig at menn oppfører seg som om de har rett til å tafse på og vurdere kvinners kropper uoppfordret, at de oppfører seg som om sex er en belønning for å brutt ned en kvinnes forsvarsmekanismer, at det at en kvinne «viser hud» er grunn nok til å lage sak i avisa. Jeg skjønner godt at man vil drepe alle hvite menn. Skyt oss, vi fortjener det. Og drep gjerne dem av oss som protesterer på slikt minst to ganger. De er de aller verste.

Så nei, jeg reagerer ikke på påstanden om at Outkasts sceneshow var sexistisk. Det var absolutt sexistisk.

Det jeg derimot reagerte på da debatten raste, og som jeg fortsatt reagerer på, er den nedlatende tonen som føres så snart man har identifisert sexisme, iveren etter å plassere sexisten på historiens skraphaug  - «så ekstremt utdatert» - og forestillingen om at sexismens tilstedeværelse trumfer enhver annen sammenheng en kunne ønske å sette musikken inn i. Jeg reagerer på den gode samvittigheten man avskriver all sørstatsrap med, «med god grunn». Jeg reagerer på at bare den kunsten som bekrefter ens eget verdensbilde skal være verdt oppmerksomhet.

Det jeg reagerte på under rompedebatten var, kort sagt, fraværet av ambivalens hos dem som fordømte Outkast. Jo, jeg skjønner at å være kvinne i en sexistisk kultur må være å leve med konstant ambivalens av en type jeg selv knapt kjenner til. Men nettopp derfor savnet jeg nyansene.

Det jeg savnet var viljen til å se at noe både kunne være ugreit og greit samtidig. For det var jo det den handlet om, «GhettoMusick», sangen som bildene av stripperne skulle illustrere. Andre 3000 sier det rett ut i åpningsverset sitt, som bare er to verselinjer langt og ikke engang rimer:

«Climbing out this hole, with a frown on my face 
In the place to be, and not to be at the same time»

Å være «in the place to be, and not to be at the same time» er nesten hamletsk. Men der Hamlet tror han må velge, skjønner Outkast at de må være der man kan og ikke kan være samtidig. Hva slags (ikke-)sted kan det være snakk om?

Tittelen gir svaret. Ghettoen er stedet å være, og samtidig et helt ulevelig sted - et høl. Men når Andre klatrer opp og ut av hullet, er det med bekymring, «a frown on my face», ikke glede. Bildet er komplekst, paradoksalt og ambivalent, men samtidig lett nok å forstå for den som vil forstå.

Og særlig for den som lytter. For til å være en utpreget ambivalent og beint ut aggressiv sang, er «GhettoMusick» også en underlig lykkelig sang. Joda, den feirer at man klatrer ut av hølet. Men samtidig feirer den det hølet den kom fra - og nekter å forlate det. For det er hølet som har formet Outkast, som har latt dem erobre verden på egne premisser.

Det er jo faktisk dette som er hiphop: å bygge noe eget og verdifullt av all dritten den hegemoniske kulturen prøver å drukne deg i. Målet er å overvinne dem som har utdefinert deg, uten å bli som dem. Og det er derfor Big Bois vers insisterer på at berømmelsen - «the same lame fame» - ikke er verdt et dugg med mindre den kaster glans over hølet. Ikke for å forskjønne det, men for å vitne om det.

Det er også derfor Big Boi bruker verset sitt til å takke bestemora si, Edna Mae Kearse, ved navns nevnelse, fordi det er hennes fortjeneste at han ble den mannen som kunne erobre verden på egne premisser, at han ble mannen som kunne håndtere all dritten:
 
«Fight off the shit and flush the waste down
The pipes of my life flow deep into the ground»

Vi har snakket om disse tingene før i denne spalten. Om dritten. De svarte sørstatene er så nær et matriarkat som man kommer i den vestlige verden. For fedrene stikker av, eller de havner i fengsel. Kvinnene blir igjen og oppdrar barn og barnebarn, gjerne i fattigdom. Svarte kvinner sliter med å få jobb, jobber ofte i usikre, dårlig betalte serviceyrker, og tar støyten i lokalsamfunnet. De blir sjelden gift.

I slike sosioøkonomiske omstendigheter er ikke stripping nødvendigvis nedverdigende. Det er til strippeklubben Fetty Wap drar med kjæresten sin, som kanskje jobber der, for å feire parets kjærlighet i «Trap Queen». Stripperne sees gjerne som hardtarbeidende hustlere - på lik linje med rapperne. Og autoriteten deres er betydelig i Outkasts Atlanta, for det er de som plukker låtene som senere slår igjennom nasjonalt. Det er i strippeklubben artistene prøver ut låtene sine først. Danser ikke jentene, blir det ingen hit.

Den som lytter til rap vet at hore/madonna-myten står svakt der. Kvinnene som hylles er mødrene og bestemødrene, men ikke fordi de er dydige. Snarere fordi de hjalp barna å overleve, gjorde det som måtte gjøres, mot alle odds. Akkurat som stripperne. «I'm an OG like my daddy, I'm a hustler like my momma,» skryter Gucci Mane.
 
Skal man tolke misogynien i raptekster på en reflektert måte, må man starte her, i ambivalensen. Dette er ikke neandertalere, men unge menn som prøver å løsrive seg fra kvinnene som har tatt hånd om dem hele livet, kvinner som allerede befinner seg nederst på samfunnets rangstige. Og de må gjøre det i beit av mannlige forbilder. Også de svarte mennene sliter med å få jobb. Dødelighetsraten deres er langt høyere enn for noen andre befolkningsgrupper. 34% av alle svarte menn har sittet i fengsel, hvilket betyr at svært mange svarte barn nødvendigvis må ha en pappa som har sittet i fengsel. For øvrig har de nesten tre ganger større sjanse for å bli drept av politimenn enn andre befolkningsgrupper.

Hva jeg vil frem til? At den svarte storskjerm-rompa på Øyafestivalen ikke automatisk bør reduseres til et spørsmål om slett moral, utdatert tankegods eller «intellektuelle fornærmelser». Det handler ikke om det. Det handler om fattigdom. Rompa er der fordi den finnes. Den er der for å minne oss om realitetene ved ghettokulturen «GhettoMusick» insisterer på å feire, selv om den er «the place... not to be».

Men det er klart. De er jo sexister.

Og snart kommer sikkert Big Grams til Øya.