FILMVERSJONEN: Forfatteren Ingvar Ambjørnsen har hentet Elling-skikkelsen fra igjen. Her er han i Per Chr. Ellefsens utgave i Petter Næss' film "Elling".
FILMVERSJONEN: Forfatteren Ingvar Ambjørnsen har hentet Elling-skikkelsen fra igjen. Her er han i Per Chr. Ellefsens utgave i Petter Næss' film "Elling".Vis mer

Gjensyn med et folkekjært mobbeoffer

Ingvar Ambjørnsens dystre figur Elling ble mot alle odds en folkekjær kjæledegge. Var han et mobbeoffer?

Kommentar

Ambjørnsen har tatt fram sin mest kjente figur igjen, den sære Elling. Forfatteren undrer seg stadig over hva det var med Elling som gjorde ham så stor. Nå reiser han rundt og leser opp tekster fra Ellings fiktive blogg og samtaler med publikum om hvem og hva Elling er.

Nylig var han på Blå i Oslo og samlet et stort publikum. Her var det trofaste fans i alle aldrer. Forfatteren kunne fortelle at Elling var kommet tilbake etter å ha vært borte i 15 år. Nå var han blitt blogger, bosatt i en kjellerleilighet - eller sokkeletasje, som Elling selv foretrekker å kalle det. Der knatrer han i vei på tastaturet for å sende sine betraktninger ut i bloggosfæren.

Det er lett å kjenne igjen noen trekk ved Elling fra bøkene. Hans driv etter å dikte seg inn i absurde videreføringer av banale observasjoner, blir videreutviklet. Ved hjelp av små nyheter, om et dødsfall på Bømlo eller en undersøkelse av holdninger til homofili, legger Elling ut på digresjoner langt ut i tenkte situasjoner. Det er det ensomme menneskets sosiale lengsel som driver ham til å dikte opp andres liv.

Slik likner virksomheten hans på nettopp det en forfatter gjør. Det er litt mer overdrevent, litt mer anspent, litt mer parodisk enn Ambjørnsens egne fiktive plott, men leser man hans tidlige bøker, kjenner man igjen Ellings sans for det utmalende og bisarre. Etterforskerparet i Ambjørnsens «Stalins øyne» fra 1985 kunne vært klekket ut av Ellings morbide fantasi.

Etter opplesningen inviterte Ambjørnsen til spørsmål og innspill til hva Elling kan blogge om. Her kommer det mye rart. Folk lurer på hva slags diagnose Elling har, og hvordan forfatteren jobber. Ambjørnsen insisterer på at han ikke planlegger plott og utvikling, men at Elling bare kommer til ham. Forfatterens oppgave er å finne ut hvem han er, hva han tenker og gjør. Dette er jo en klassisk diktermyte, særlig intelligent analysert (og parodiert) av Luigi Pirandello i «Seks personer søker en forfatter» fra 1921.

Ambjørnsen håper å samle bloggene til ei bok, og han jobber også med å skrive om Ellings barndom. Hva skjedde egentlig da? Elling skal ikke gjøres til noe vanlig mobbeoffer, sier forfatteren, og inntar dermed ansvaret som den skapende igjen. Han sier han derfor må lese opp igjen bøkene som kom for 20 år siden, slik at alt skal stemme.

Der kan det ligge overraskelser på lur. Det er kanskje ikke Elling som kommer til Ingvar, men forfatteren som har spikket ham fram? Plutselig vil han se at han allerede har gjort ham til et mobbeoffer. Elling ble faktisk ekstremt kraftig mobbet i barndommen. Det vil forfatteren få lese i sin egen «Utsikt til paradiset» fra 1993.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook