Valg i Hellas i dag:

Gjensyn med «Gamle Hellas»

Det greske opprøret er godt over, og et gammelt politisk dynasti gjenerobrer makta, skriver Einar Hagvaag.

DYNASTI: Tilhengere vifter med greske flagg når den konservative lederen Kyriakos Mitsotakis taler under et stort valgmøte i Athen. Han ligger an til å vinne valget og bli neste statsminister i Hellas. Foto: AP / NTB Scanpix / Thanassis Stavrakis
DYNASTI: Tilhengere vifter med greske flagg når den konservative lederen Kyriakos Mitsotakis taler under et stort valgmøte i Athen. Han ligger an til å vinne valget og bli neste statsminister i Hellas. Foto: AP / NTB Scanpix / Thanassis StavrakisVis mer
Kommentar

I parlamentsvalget i dag søndag tar grekerne enda et steg tilbake til det «gamle Hellas». Det greske opprøret mot EU og sparepolitikken er over. Statsminister Alexis Tsipras, som vant valget 25. januar 2015 midt i et flammende opprør, har sakte, men sikkert, forlikt seg med EU. Samtidig har han «temmet» Syriza, «opprørspartiet» som kjempet mot EU til landet sto på kanten av stupet. Tsipras og Syriza har lært mye på drøye fire år med regjeringsmakt, men det har også lederne i EU av ti års gresk krise.

Syriza led store nederlag i valget til Europaparlamentet 26. mai og i kommunevalget 2. juni. Tsipras, som kunne ha blitt sittende til oktober, valgte å skrive ut nyvalg. Og Syriza ligger an til å tape igjen. Men Tsipras viste ansvar: Han mente Hellas og økonomien ikke ville tåle en sammenhengende valgkamp fra mai til oktober.

Det gamle konservative partiet Nytt Demokrati (ND) ligger an til å gjenerobre makta. I de siste meningsmålingene får ND rundt 36 prosent og Syriza 27 prosent oppslutning. Hellas er igjen et land med to helt overlegne partier, men til forskjell fra før opprøret har Syriza tatt plassen til det gamle Sosialistpartiet (PASOK) som det dominerende partiet på venstresida. Dette har avfødt det nye verbet «å pasokisere» på flere europeiske språk. I Spania forsøkte Podemos, søsterpartiet til Syriza, å pasokisere Sosialistpartiet (PSOE), men mislyktes. I Frankrike ligger Sosialistpartiet (PS) nede, men ennå har ingen andre venstrepartier klart å innta dets plass.

I de to valgene i 2015, i januar og september, var Hellas ytterst polarisert politisk. Nynazistene i Gyllent Daggry var landets tredje største parti i begge valg, med 6,3 og 7 prosent av stemmene, men partiet har i de to valgene i år tapt halvparten av velgerne sine. Disse velgerne prøver det russisk-vennlige partiet Gresk Løsning (EL) på ytre høyre å kapre. Ultra-nasjonalistene i Uavhengige Grekere (ANEL), som Tsipras litt bakvendt trengte å ha med i sine regjeringer, forsvinner nå. Og det gamle Kommunistpartiet (KKE) med sine trofaste velgere får drøyt 5 prosent av stemmene. Utbryteren fra Syriza, tidligere finansminister Yanis Varoufakis, den fremste «enfant terrible» under møtene i EU, kan få tre-fire prosent. Ytterfløyene er klart svekket.

Men velgerne er trøtte av tre valg på tre måneder, og, på tross av stemmeplikt, antas valgdeltakelsen å ligge under 60 prosent. I andre runde av kommunevalget deltok under 42 prosent.

Inn kommer et gammelt politisk dynasti med røtter på øya Kreta for å gjenerobre makta. Etter alle solemerker blir Kyriakos Mitsotakis fra ND ny statsminister. Han er sønn av Konstantinos, som var statsminister fra 1990 til 1993. Søstera, Dora Bakoyannis, har vært kulturminister, utenriksminister og ordfører i hovedstaden Athen. I juni ble sønnen hennes, Kostas, valgt til ordfører i Athen. Familien er nært knyttet til familien til Eleftherios Venizelos, den store greske statsmannen fra første halvdel av det tjuende århundret.

Politiske dynastier har preget gresk politikk. Kyriakos Mitsotakis overtok overraskende som leder for de konservative i 2016 i kamp mot veteranen Evangelos Meimarakis og klanen Karamanlis. I PASOK var den mektigste familien Papandreou. De to partiene, ikke minst ND, og deres dynastier, som vekslet på å styre landet, hadde ansvaret for det kraftige overforbruket med skjulte underskudd i statsbudsjettet, samt utbredt korrupsjon, som gjorde landet til gjeldsslave. Men i valgkampen har Mitsotakis forsøkt å få velgerne til å glemme alle fortidas synder fra da hans parti regjerte og å legge skylda på PASOK.

Syriza kunne ikke gjennomføre sine valgløfter, fordi det ikke fantes penger til sånt. Tsipras måtte særdeles motvillig godta å leve under økonomisk formynderskap av «Troikaen» som lånte landet penger, altså EU-kommisjonen, euro-banken og Pengefondet. Nå har hans regjering etter hestekuren fått landets økonomi på beina igjen. Men landet har mistet om lag 400 000 innbyggere, av dem rundt 250 000 unge under 26 år, til utlandet. Fremdeles er 19 prosent av arbeidsstyrken uten arbeid, og blant de unge er rundt 40 prosent arbeidsledige.

Tsipras har også inngått et forlik i den bitre, lange og tåpelige striden med Makedonia om landets navn, som nå offisielt er Nord-Makedonia i stedet for det nokså komiske Den Tidligere Jugoslaviske Republikken Makedonia, på engelsk forkortet FYROM. Hvem vil vel ha et pass fra FYROM? Nord-Makedonia kan nærme seg EU og NATO uten å møte gresk veto, noe som de to organisasjonene ikke lenger vil godta.

Tsipras forsøker å forklare velgerne: Nå når vi har fått økonomien på rett kjøl, kan vi begynne å gjennomføre den politikken som Syriza egentlig vil føre. Men både hans økonomiske og hans diplomatiske bragd brukes mot Tsipras, og den nasjonalistiske understrømmen blant grekerne er en god fiskeplass for hans motstandere.

For alt hva Mitsotakis snakker om liberalisering og å skape økonomisk vekst og å få EU til å lette på kravene om overskudd på statsbudsjettet, så krever EU et overskudd på minst 3,5 prosent helt til 2022. Og Mitsotakis lover å senke skattene som EU har påtvunget landet, for næringslivet og den utarmede middelklassen, mens den greske statsgjelda er på 181 prosent av årlig verdiskaping, drøyt tre ganger så høyt som EU godtar.

Nokså bakvendt: Alexis Tsipras har ledet landet gjennom den hestekuren som har fått landet vekk fra stupet, og Syriza kunne nå begynne å høste fruktene av innsatsen, men da gjeninnsetter velgerne, ser det ut til, de politiske kreftene som ledet dem like fram til undergangen. Er dette «Zorbas dans», der grekerne velger å danse og le av den ulykka som har rammet dem, framfor å ta et grundig oppgjør med årsakene og de ansvarlige?

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.