Gjerrig blekkulf

Arbeiderpartiet har en merkelig visjonløs miljøpolitikk - og er den største hemskoen for en ny, grønn utvikling, skriver Geir Ramnefjell.

KLIMAGÅTEN: Den store gåten som står igjen, blir denne: hvorfor satser ikke Arbeiderpartiet mer på grønn næringspolitikk, i en tid hvor verden trenger all den klimaoppfinnsomheten den kan? skriver vår kommentator. Foto: Øistein Norum Monsen/DAGBLADET
KLIMAGÅTEN: Den store gåten som står igjen, blir denne: hvorfor satser ikke Arbeiderpartiet mer på grønn næringspolitikk, i en tid hvor verden trenger all den klimaoppfinnsomheten den kan? skriver vår kommentator. Foto: Øistein Norum Monsen/DAGBLADETVis mer
Kommentar

Miljøorganisasjonen Zero arrangerte i går et frokostmøte om miljøpolitikk. Invitasjonen var smart utformet - politikerne fikk på forhånd spørsmål fra næringslivet om hvordan de skulle utvikle en klimavennlig næringspolitikk.

Dermed fikk vi for en gangs skyld en konstruktiv miljødebatt. I et klimascenario som kan virke både deprimerende og nytteløst er det jo nettopp dette som er halmstrået vi må holde fast på: hvordan kan vi styrke grønn næringsutvikling, slik at vi kutter utslippene - og fortsatt har noe å leve av.

I denne valgkampen har Miljøpartiet de grønnes (MDG) vekst og mobilisering vært den viktigste faktoren for å løfte klimaspørsmålet. Deres radikale tilnærming har en viktig styrke og en viktig svakhet. Styrken er at det har utfordret miljøprofilen til de andre miljøpartiene - Venstre, KrF og SV - og til en viss grad lokket Høyre til å flagge sine miljøpolitiske prioriteringer.

Svakheten er at det har festet seg et inntrykk av at for å redde planeten, må alle skru klokka tilbake til 80-tallet. Det vil ikke danne grunnlag for noen særlig bred folkebevegelse.

Derfor var det særlig klargjørende å høre at MDGs representant på gårsdagens frokostmøte var like troverdig i sine grønne vekstutspill, som Venstre og SV. KrF deltok ikke. Det eneste klart radikale som skiller MDG fra de andre tre, er at de ønsker å fase ut norsk oljevirksomhet i løpet av en tiårsperiode - noe Nikolai Astrup fra Høyre var kjapp med å kategorisere som populisme.

Dermed kan vi rydde litt i de politiske posisjonene. MDG er ikke et utskudd, men et parti som i klimaspørsmålet ligger tett opptil de andre småpartiene - som ville kunne ha dannet en felles, grønn blokk. Det er grønn vekst og mindre oljevirksomhet versus oljevernerne i Høyre, Ap og Frp. Men som DN-kommentator Kjetil B. Alstadheim poengterte i sin avis i går: miljøpartiene har hatt mye større gjennomslag for sine saker mens de har sittet ved forhandlingsbordet - når de gjør klimapolitikk til realpolitikk. Denne innsikten har småpartiene tatt innover seg, og MDG er derfor sørgerlig alene i sin grønne boble.

Det avgjørende for klimapolitikken blir derfor i hvilken grad de to store - Ap og Høyre, er villige til å satse. Utvikling av grønn næringspolitikk er en gamble, der du ikke kan være helt sikker på hvilke tiltak som gir effekt. Der utmerker Arbeiderpartiet seg som den mest gjerrige. Til klimadebatten i går hadde de betegnende nok sendt Kjetil Lund, statssekretær i Finansdepartementet. Som knapt nevnte grønn næringsutvikling - og han snakket masse. Partiet vil i all hovedsak følge prinsippet om at forurenser skal betale.

Jens Stoltenbergs kronargument for oljeutvinning i Lofoten, Vesterålen og Senja er dette: Samfunnet vårt trenger ressurser til velferd, men vi må også bruke ressurser på miljøet. Da får vi mest effekt av pengebruken ved å bevare regnskog i Sør-Amerika, men det kan ikke utelukke muligheten for å satse enda mer her hjemme. Kvotesystemet i EU har kollapset - landene slipper ut mindre enn taket er satt til på grunn av nedgangen i økonomien. Dermed er det blitt mindre lønnsomt å bygge ut grønn energi. Næringen trenger mer starthjelp.

Det er ikke helt lett å finne forskjellene mellom Ap og Høyre i klimapolitikken. Begge har sine svake og sterke sider. Men når det gjelder viljen til å investere mer i grønn næringsutvikling, har Erna vært den som har bemerket seg mest. Det passer inn i hennes mye brukte politiske poeng om todelingen av økonomien - selv om det kan gi litt preg av «det er hyggelig hvis det også gir noen klimaeffekter». gir grunn til håp om at Venstre kan få gjennomslag på miljø i et mulig regjeringssamarbeid. Dessuten har de en politiker med kunnskap om klima - Nikolai Astrup. La oss ikke snakke for mye om Frp. Søsteren til Siv Jensen (Nina Jensen i WWF), fraråder miljøbevisste å stemme på Frp. I tillegg, selvsagt, til Jens og Erna.

Men det er også splid i miljøleiren. De grønne er for eksempel uenig med SV i hvordan vi skal bruke avkastningen av pensjonsfondet.

Og dermed er vi tilbake til start. Til blokkpolitikken. Hvor vi tydeligvis er nødt til å stemme på det lille miljøpartiet som sokner mest til våre øvrige politiske preferanser, og dermed gjør klima til et underordnet tema.Men den store gåten som står igjen, blir denne: hvorfor satser ikke Arbeiderpartiet mer på grønn næringspolitikk, i en tid hvor verden trenger all den klimaoppfinnsomheten den kan? En av tilhørerne kom med de forløsende ord da Kjetil Lund fikk feedback fordi mikrofonen hans var for tett inntill høtaleren:- GÅ TIL VENSTRE!

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.