Anmeldelse: «Björnstad» på HBO

Gjesp! For et bomskudd

I denne ishockey-krimmen sitter spenningen på benken.

DRAMA: I HBOs nye serie vender lokalhelt og ishockeystjerne Peter Andersson tilbake til hjembyen for å trene det lokale juniorlaget. At lagets beste spiller, Kevin, anklages for en fryktelig forbrytelse setter hele lokalsamfunnet på prøve. Video: HBO Vis mer
Publisert

«Björnstad»

3 1 6

Drama

Tidspunkt: Premiere 18. oktober
Beskrivelse: Svensk hockey/krim-serie. 12 episoder à 60 min
Kanal: HBO Nordic

«Selv hvor god balanse disse «hockey-killarna» har, så har de vansker for å holde denne serien i vater»
Se alle anmeldelser

Det sies at de beste sportsfilmene handler om boksing. «Raging Bull» og «Million Dollar Baby» klarte å balansere blod, svette og tårer på minneverdig vis. HBOs nye serie «Bjørnstad» har valgt seg ut en like fysisk krevende sport - ishockey – men dette svenske dramaet er kaldere, strammere og emosjonelt glattere enn hvilken som helst usjenert fight i bokseringen.

Når det ikke jaktes på pucken i ishallen, retter serien linsa mot guttenes higen etter suksess, og hvordan den korrumperer moralen. Åpningsscenen er talende, og den er alt annet enn subtil: En gutt holder en hagle mot en jentes tinning, i bitende kulde langt utenfor allfarvei. Serien tar oss så tilbake til startstreken: Hva var det som egentlig skjedde?

Gutter på isen

«Bjørnstad» forteller historien om den aldrende proffen som skal redde det lokale hockeylaget, hvis framtid ser dyster ut. Den er basert på romanen med samme navn av Fredrik Backman, kjent for «En mann ved navn Ove». Serien er den tredje skandinaviske HBO-satsingen etter den norske tidseventyret «Beforeigners» og utsøkt finurlige «Gösta». Lista henger altså høyt, men man skal ikke se mange minuttene av «Bjørnstad» før man mistenker at ambisjonsnivået ikke lever opp til HBOs kvalitetsmerke.

Vi er i forstads-Sverige, et eller annet sted nord for «Fucking Åmål». Det er snødekt vinterlandskap så langt øyet kan se, fabrikkpipene spyr ut tung røyk. Men, som treneren sier, byen er ikke til å kjenne igjen: Fabrikken overlever ikke enda en vinter, sentrum finnes ikke lenger, «hela denne jävla stad är på botten». Byen klamrer seg febrilsk til is-hockey-lagt. Guttene opphøyes til guder, og for dem handler ligaen, pucken og køllene om liv og død.

Den siste stolthet

Den tidligere hockeyproffen Peter har vendt tilbake til hjembygda for å bygge opp den lokale klubben. A-laget har rast ned en divisjon for hver sesong, men nå er han fast bestemt på å sette Bjørnstad på kartet igjen. Han har en stil og en metode som provoserer de andre hockey-ildsjelene.

Det blir begynnelsen på av seriens mange historielinjer, men ikke den viktigste: En ung, lovende spiller begår en festvoldtekt. Mellom han og henne er det hevet over enhver tvil at det var et grovt lovbrudd. Men ord står mot ord, og på stockmannsk vis blir bygda et arnested for selvransakende konflikt. Hockeydrømmen ser ut til å bli en saga blott.

Fra første stund er landskapene ulmende stemningsfulle, med en palett som bare ber om at «Bjørnstad» skal finne sin plass i den utømmelige TV-kategorien «nordisk noir». Men det stemningsfulle blir omsider bitende stillestående.

Her er det mange lange dvelende klipp av snø og slaps som med fordel kunne blitt sakset bort i klippen. Det går ikke lang tid før konkurransekåte «hockey-killar» snubler i sitt eget drama, og man begynner å titte på klokka. Hard tematikk, hardt klima, ja, men det rettferdiggjør ikke at denne historien går så innmari sakte.

Til Ungdommen

Skøytehallen begynner å likne mer og mer på et emosjonelt laboratorium, men disse stoiske mennene snakker hyppigere gjennom knuffing enn replikker. Det er glimtvise brudd med den kontrollerte overflaten, men dramaet blir til syvende og sist for speilblankt til at vi lar det gå innover oss.

Det er først i garderoben at vi blir bedre kjent med guttene på isen, og det er en fin avveksling, der tenåringsfrustrasjon og snakketøy kan utfolde seg fritt.

«Hvem er målgruppa?» tar jeg meg i å lure på. Spørsmålet besvares med det samme: Nok en afterski-fest med Basshunter, hjemmebrent og klining. Tenåringene spiller troverdig nok, men man skal se langt etter den psykologiske finessen til «Skam».

Det blir for åpenbart at det er godt voksne som har skrevet manus til disse «jeg er sliten, la meg være i fred!»-ungdommene. Sjangeren er vel utprøvd, så her ville man antatt at HBO hadde satt bedre mannskap ved manus-roret.

Til syvende og sist blir dramaet for glatt. Jeg forstår hva serien ønsker å være, en skildring av en sammensveiset bygd, der alle kjenner alle, der harmonien går over i en kakofoni. Men dette lille forstadsdramaet overbeviser ikke som «En Folkefiende» eller «Skam» med hockeykøller. Det er vanskelig å komme inn til seriens bankende hjerte, om den i det hele tatt forsøker å etablere et. Vi blir i hvert fall aldri invitert inn i varmen.

Anmelderen har sett de fem første episodene.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer