Anmeldelse: Jo Nesbø, «Sjalusimannen og andre fortellinger»

Gjesp!

Jo Nesbø har prøvd seg på finurlig psykologi. Det burde han holde seg unna.

JO NESBØ: Anmelderen lar seg ikke imponere av suksessforfatterens nye novellesamling. Foto: Christian Roth Christensen
JO NESBØ: Anmelderen lar seg ikke imponere av suksessforfatterens nye novellesamling. Foto: Christian Roth Christensen Vis mer
Publisert
Sist oppdatert

«Sjalusimannen og andre fortellinger»

Jo Nesbø

Krimnoveller

Forlag: Aschehoug
Utgivelsesår: 2021

«Langtekkelig, pompøst, konstruert og ganske umulig å leve seg inn i.»
Se alle anmeldelser

Kriminalfortellinger er – og skal kanskje også være – urealistiske. Men de skal ikke være så uttenkte og oppkonstruerte at du formelig hører forfatterens knatring på tastaturet mens han utformer sin idé.

Det siste er tilfelle med Jo Nesbøs «Sjalusimannen og andre fortellinger».

Gjennomgangstemaet i disse syv fortellingene er sjalusi. Nesbø er en proff stilist, og åpningsnovellen «London» begynner appetittvekkende.

En mann møter en kvinne på et fly. Hun er svært nervøs, og ganske snart kommer det fram at hun er bedratt av sin ektemann. Hun forteller at hun skal ta livet sitt. Dette gjennom et selvmordsbyrå, der hun har betalt en stor sum for at de skal ta henne av dage innen tre uker, med en metode forkledd som naturlig dødsfall. De to i flyet forelsker seg. Kontrakten med selvmordsfirmaet er derimot beinhard, og virker umulig å komme seg unna. Avslutningen er finurlig nok.

«Sjalusimannen»

Problemet er at jeg overhodet ikke klarer å leve meg inn i historien, fordi hele plottet virker kunstig over i det fjollete. Den er dessuten så distansert og kjølig beskrevet at den er helt uten troverdighet, fylt opp av påstander og floskler som drukner den nerven som burde ligge i en så sterk tematikk.

Dette gjelder i enda større grad for hovedfortellingen «Sjalusimannen», der jeg-fortelleren jobber i gresk politi. Hans eneste oppgave er å avdekke om et dødsfall kan skyldes sjalusi. Han har nemlig en helt unik evne til å lese andres sjalusi. Nå blir han tilkalt til øya Kalymnos, der en mann er meldt savnet. Politiet mistenker at tvillingbroren kan ha med forsvinningen å gjøre, og «Sjalusimannen» er tilkalt for å avdekke om sjalusi kan være et motiv. Parallelt avdekkes årsaken til fortellerens beksvarte misantropi. Han ble en gang sveket av sin elskede.

Novellen har et Kain og Abel- motiv. Dette i likhet med Nesbøs siste utgivelse, romanen «Kongeriket» (2020). Jeg var en av få som hadde sans for den romanen. Ikke kun fordi det står respekt av en forfatter som beveger seg bort fra sin vellykkede, bloddryppende krimroman-formel for å prøve noe nytt. Men også fordi Nesbø manet frem en stemning, et språk og noen typer som var både underholdende og troverdige. Han hadde også nok handling til å drive fram romanen.

Psykologiske fortellinger

Disse mer psykologiske fortellingene, derimot, har han ikke grep om. Nesbø har et altfor korthugd, kynisk, actiondrevet og bråkjekt språk til å kunne skape troverdige psykologiske fortellinger. Det blir langtekkelig, påstått og konstruert, fylt opp av en grovkornet psykologi, der jeg-personene liksom hele tiden tøffer seg overfor seg selv, i sine uendelige indre monologer: «Det er sånn det er. Løfter du guarden for å beskytte ansiktet, blottlegger du hjertet. Og omvendt».

Aller verst i så måte er «Odd». Den handler om forfatteren Odd Rimmen, som har gjort karriere på å skrive kjedelige romaner med saftige sexscener. Nå skal han på et slags bokbad, men snur i døra. Han vil ikke lenger være klovn for publikum. Han forelsker seg i den unge, vakre intervjueren, og de to bryter alle bånd og reiser på landet. På kort tid blir han verdensberømt for sin eksklusivitet. Men lykken gir ham skrivesperre: «Han elsket Esther, og akkurat nå hatet han skrivingen. Men han kunne leve uten Esther. Uten skrivingen, derimot, ville han dø, visne, råtne bort», sier han, med den pompøsiteten som gjennomsyrer fortellingen.

Problemet er at vi ikke blir overbevist, verken om mannens desperasjon, berømmelse, kjærlighet, lykke eller skrivekløe. Alt blir bare overfladiske påstander i en fortelling med et syltynt krimplott, spekket med meningsløse floskler som «Odd Rimmen hadde ingen steder å gå. Odd Rimmen hadde alle steder å gå.»

Best på det enkle

Nesbø har langt bedre grep om de enklere typene i denne boka. Som i den kjappe og elegante «Øredobben», der en stakkarslig drosjesjåfør blir hundset med av alle, inkludert kona. Han tar en snedig hevn. Her formulerer Nesbø en hjelpeløshet i sin hovedperson, som er langt mer overbevisende enn det han prøver seg på med sine verdensvante misantroper.

Det samme gjelder «Søppelmannen», der vi møter en primitiv mann som er offer for sine egne raserianfall. Også denne fortellingen har en vri som gjør den krimnovellistisk vellykket. Det samme gjelder den Roald Dahl-aktige «Køen».

Et fellestrekk ved de tre fortellingene er at Nesbø selv synes å ha langt mer sans for de enkle, hjelpeløse hovedpersonene, enn han har for de kynikerne han ikke helt får grep om i de andre novellene.

Men om jeg skal gi leserne mitt ærlige råd, ville jeg likevel styrt unna denne samlingen. Dette er kjedelige greier.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer