Gjessings gjesp

NASJONALMUSEET: Når jeg i mitt innlegg 14.1 fradømmer Steinar Gjessing hans rett til å opptre i offentligheten fordi han er gått ut på dato, hadde jeg forventet et morderisk angrep tilbake. I stedet bruker han verdifull spalteplass på å presentere CV\'en sin og fortelle om sin karriere som konservator. Gjessing har helt rett i sin påstand at jeg ikke angriper noe av det han har sagt eller skrevet. Mitt innlegg hadde et annet ærend: Gjessing (og Langslet) kan ikke si noe som helst meningsbærende om «Kyss Frosken»-utstillingen fordi de ikke vet noen verdens ting om byutvikling. «Kyss Frosken»-utstillingen operererte i skjæringspunktet mellom kunst, arkitektur og byutvikling. Den ytre rammen for utstillingen var et byrom. Å se bort fra det byutviklingsmessige aspektet ved «Kyss Frosken» er derfor like graverende som å ta bort malten fra ølet eller Jesus fra treenigheten. Kyss Frosken-utstillingen var i byutviklingsperspektiv en innovasjon. Den skapte nytt liv der det var asfaltørke. Derfor blir det også helt meningsløst å vurdere en utstilling utelukkende ut i fra bånnlinja, altså budsjettet, slik Gjessing gjør. Jeg antar Gjessing er enig i at det viktigste kriteriet for en kunstutstilling ikke er hvorvidt den går i balanse økonomisk. Hvis man aksepterer at kunstens fremste egenskap er å skape ny erkjennelse, så bør «Kyss Frosken»-utstillingen først og fremst vurderes etter kriteriet om den har skapt ny erkjennelse. Og det har den gjort. Utstillingen viste oss at det er mulig å bruke et så sentralt byrom som Tullinløkka til noe annet enn en parkeringsplass.

KUNSTEN ER ENDELIG sluppet ut av galleriene igjen, og vandrer rundt i bygatene med ustø skritt slik en som har vært innesperret på institusjon gjør ved løslatelse. Gjessing og Langslet kjører rundt i gatene som hundefangere gjør, og bare lengter etter å hive den løslatte kunsten inn i bilen sin igjen og låse den fast i tvangstrøye. Men den går ikke. Både kuratoren og kunstneren må i dag være entreprenører og bedrive risikosport og se muligheter der andre henfaller til konvensjonell rutineutøvelse. Ni av ti mislykkes, men den tiende som lykkes skaper et nytt Hydroeventyr. De ni forsøkene som tryner økonomisk er ikke bortkastet, men en forutsetning for å skape det tiende.Det Oslo må gjøre er å lage et klima hvor kunstens entreprenører trives. Så får heller tiden vise om Nordgren er en av de ni som eksperimenterer og går på trynet, eller den tiende som endelig klarer å skape et nasjonalmuseum med større ambisjoner enn å henge malerier av døde norske malere på rekke og rad.