Det er ikke akkurat en avgang med stil, slik heller ikke hans korte direktørperiode har vært særlig stilfull. Han feiger rett og slett ut.

Lysø går av midt i en av operaens viktigste, men uløste, økonomiske floker: store og økende pensjonsutgifter som henger som en møllestein rundt institusjonen. Og han går av, uten at institusjonens ledelsesmodell er forandret en tøddel, som på sin måte er like alvorlig.

Den har vært mye kritisert, og det med særdeles god grunn, fordi den fratar den kunstnerisk ansvarlige ledelsen, altså operasjef og ballettsjef, styringen med operaen. Den Norske Opera og Ballett er altså fortsatt uten kunstnerisk kompetanse hos den øverste ledelsen av institusjonen!

Det grelleste utslaget av dette, så vi da Lysø i 2015 ikke forlenget Per Boye Hansens åremål som operasjef. Musikklivet raste, med god grunn, med tanke på de kunstneriske resultater Per Boye Hansen kunne vise til – og fortsatt kan vise til. Lysø hevet seg over all kritikk, og ga ikke ett bidrag til å begrunne avgjørelsen. Det minnet styggelig om munnhellet om å være så tykkhudet, at man kan stå oppreist uten å ha ryggrad