BURLESQUE: Carina Carlsen alias Fifi von Tassel kastet klærne i burlesque-innslaget i TV 2s «Norske talenter» forrige fredag. Her forklarer hun hvorfor hun gorde det. Foto: TV 2
BURLESQUE: Carina Carlsen alias Fifi von Tassel kastet klærne i burlesque-innslaget i TV 2s «Norske talenter» forrige fredag. Her forklarer hun hvorfor hun gorde det. Foto: TV 2Vis mer

Gjett om det provoserte at jeg kastet klærne!

Fifi von Tassel: - Jeg kjemper ikke for retten til å være feit, men for retten til å være fornøyd med seg selv.

Meninger

Å stå offentlig fram som tjukk og fornøyd er ikke alltid like lett. Å blottlegge seg for hele Norge i beste sendetid, halvnaken for en sak man tror på, er neimen ikke så lett det heller.

Superlativene har haglet i sosiale medier etter at jeg ribbet ei høne og viftet av meg plaggene under fredagens semifinale av «Norske talenter». Om det var talentfullt? Kanskje ikke. Om det provoserte? Så absolutt. Om det var meningen? Ja, gjett ?a!

Da jeg meldte meg på «Norske talenter» i våres var aldri tanken at jeg skulle nå noen semifinale. Jeg er underholdningsartist i en smal bransje man ikke skal være prippen for å finne underholdende. Jeg er på siden i min egen sjanger, både grunnet kroppen min og min tolkning av burlesque som kunstform. For meg har det blitt et talerør i kroppsdebatten, og uavhengig av om man liker det eller ikke, har de fleste noe å si om saken. Problemet etter min siste opptreden i «Norske talenter» er at voksne mennesker sitter godt gjemt bak et tastatur og lirer av seg kritikk, eder og galle mot min person og min kropp. Det er lov å ikke like, men i en kroppsdebatt som allerede tar flere liv, ønsker jeg at man forholder seg saklig.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Jeg er kroppspositivist, og har en urokkelig tro på at det samfunnet vi lever i nå i dag er et farlig samfunn å vokse opp i. Vi lever i et samfunn der det er verre å være tjukk enn slem, og hvor tiåringer sliter med spiseforstyrrelse. Vi blir blendet av retusjerte kropper i media, og selv om vi vet at dette er totalt urealistisk idealer, slutter vi likevel ikke å sammenlikne oss med dem. Jeg kjemper ikke for retten til å være feit, men for retten til å være fornøyd med seg selv.

Dårlig samvittighet for egen kropp og utseende ligger bare et tastetrykk unna. Hvis jeg kan være med som et motstykke til dette, så kaster jeg gjerne klærne på TV i beste sendetid, selv om folk kaster seg over meg og mener jeg fremmer et usunt kroppsideal - som om de vi allerede idealiserer er så innmari sunne. Jeg har aldri oppfordret noen til å gå opp 50 kilo - jeg oppfordrer til selvelsk og å gi litt fingeren til den A4-ramma samfunnet ønsker å presse oss inn i.

Jeg vil skape debatt, og det har jeg til en viss grad klart, selv om mange begrenser det hele til at de synes det er «frastøtende» eller et «æsj». Det skal likevel sies at de aller fleste tilbakemeldingene jeg har fått har vært svært positive. Problemet er at de fleste negative kommentarer også framstår som svært usaklige. En ting er at jeg takler det, men det er ikke rart unge mennesker sliter med selvmordstanker og barn ned i tiårsalderen har spiseforstyrrelser, når voksne mennesker i all offentlighet forteller hvor kvalme og frastøtende de blir av å se en stor, halvnaken dame på TV.

Dette utfordrer alt vi har lært om feite folk, og vi vet alle at de skal kjenne sin plass nederst på rangstigen. Der skal de sitte med dårlig samvittighet for at de ser ut som de gjør, og om ikke annet - danse av seg plaggene i beste sendetid skal de i hvert fall ikke. Det tar barna nemlig skade av - de kan jo tenke at kropp i ulike størrelser er normalt, at det å være annerledes ikke er noe galt og å akseptere hverandre. Og det vil vi jo unngå.

Da jeg var liten ble jeg mobbet for størrelsen. Da jeg ble større ble jeg oppfordret til å begå selvmord fordi jeg var stor. Jeg har slitt med både spiseforstyrrelse og selvmordstanker grunnet hva andre har tenkt og sagt om meg og min kropp. I voksen alder har jeg blitt hardhudet, og kan takle det.

At ingenting går inn på meg er løgn, men det berører hovedsakelig fordi jeg vet at så mange der ute sitter i samme situasjon som jeg satt i for noen år tilbake, og som krymper seg når voksne, tilsynelatende ansvarsfulle mennesker lirer av seg den ene fornærmelsen etter den andre, mot noen som prøver å bekjempe disse holdningene. Hadde jeg sett noen som meg i offentligheten da jeg var ung, som kunne fortelle meg at det var greit, hadde jeg kanskje hatt en bedre ungdomstid enn hva jeg hadde.

Det er aldri greit å hetse noen for kropp og utseende. Det spiller ingen rolle om man er tykk eller tynn, høy eller lav, eller har en nedsatt funksjonsemne. Å snakke nedsettende om noens kropp er aldri greit, uavhengig om du selv foretrekker det ene eller det andre. Det er faktisk ikke noe bedre å kalle noen et «beinrangel» framfor et «fleskeberg». Ved å si at en type kropp er riktig, sier vi automatisk at en annen er feil.

Jeg tror folk har godt av å se ulike kropper, slik at vi får normalisert at ikke alle ser ut, eller ønsker å se ut, som «idealet» - og kanskje spesielt unge mennesker, som er under et konstant press i disse sosiale medier dagene. Man er aldri fri fra kritikere. Og derfor er jeg veldig stolt av min egen opptreden. At jeg ikke gikk videre gjør ingenting når debatten er kickstartet, og jeg tror heller ikke noen tar skade av å se meg danse rundt på tv i to og et halvt minutt.

Jeg kler av meg, men hvor seksualisert du ser det, er opp til deg selv. Den lille gutten på fire så farger, en sint høne, fin musikk og noe å le av. Noen så ren oppfordring til sex. Veldig mange andre så det politiske budskapet om kroppspositivisme. Det finnes brillereklamer på TV som er langt mer seksualiserte enn hva jeg bød på fredag. Tiåringen din er nok heller ikke ukjent med sex og seksualitet dersom han eller hun har tilgang til internett, og dessuten - hvorfor er det så farlig at man ser en voksen kvinne som oser av glede og selvtillit? Hvorfor sender dette så gale signaler?

Alle de meldingene jeg har fått i ettertid fra folk som omsider kan si at de slapper litt mer av i forhold til sin egen kropp, foreldre som lot barna sine sitte oppe for å se på dette fordi de trenger å se noe annet enn hva de vanligvis mates med i media og unge jenter som kommer opp til meg på gata for å takke - det gjør det verdt all verdens negative kommentarer.

Det er kanskje naivt å måle lykke framfor kilo, men jeg mener av hele mitt hjerte at det å falle på plass med seg selv, og at å ha en god psykisk helse er langt viktigere enn å tilfredsstille alle de velmenende drittsekkene der ute. Å mobbe noen har aldri ført til noe godt, og jeg lover deg, du som nå sitter og hisser deg opp over at jeg heller burde oppsøke et treningsstudio enn å fronte selvelsk og kroppspositivisme - du gjør vondt verre.

Jeg får si som Taylor Swift i låta jeg brukte under «Norske talenter» - «haters gonna hate, I'm just gonna shake» - og jeg håper flere er med meg.

Takk for engasjement - at det blogges om meg er jo kjempegøy (dette er vel også en stor blogg, etter hva jeg har skjønt, hvilket jo er enda kulere)!

Jeg er nok ingen danser, det skal sies, men at jeg er underholdningsartist - det er jeg så absolutt. Jeg har vært mye ut i media for å snakke om kroppspositivisme, noe jeg tror vi alle har godt av å høre mer om. Det er lov å ikke like, men husk at det dere skriver om meg, kan også barna deres og andre se. Jeg takler det - jeg har fått drapstrusler fordi jeg er tjukk, men det dere sitter og skriver var også det som ga meg spiseforstyrrelse i sin tid. Dere må tenke dere om to ganger, og formulere dere på en måte som framstår som saklig.

Jeg kjemper ikke for retten til å være tjukk - jeg kjemper for retten til å være seg selv, og elske seg og sitt. Det være seg om du er tykk eller tynn, funksjonsfrisk eller ei, høy eller lav, tykk eller tynn. Jeg tror de aller fleste har slitt med selvbildet i forhold til eget utseende en gang i tiden, og mye av dette er takket være medias retusjerte bilde av hvordan en kvinne skal se ut. Enda vi vet så godt at det er retusjert ned til et uoppnåelig ideal, strever vi fortsatt for å se ut som damene på reklameplakaten. Jeg ønsker å være et motstykke til det, og så kan man jo selvsagt mene hva man vil om burlesque i seg selv.

Jeg er på et sted nå hvor jeg med viten og vilje ønsker å provosere fram en diskusjon, og en semifinaleplass i «Norske talenter» var et fantastisk godt talerør. Nå var det jo også dommerne som i utgangspunktet sendte meg videre.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook