EN TRIUMF: «Sehnsucht», med norske Silas Henriksen i spissen, er koreografduoen Lightfoot & Léon på sitt beste. Det er mye å beundre når Nederlands Dans Theater gjester Den Norske Opera og Ballett. Foto: Rahi Rezvani / Nederlands Dans Theater.
EN TRIUMF: «Sehnsucht», med norske Silas Henriksen i spissen, er koreografduoen Lightfoot & Léon på sitt beste. Det er mye å beundre når Nederlands Dans Theater gjester Den Norske Opera og Ballett. Foto: Rahi Rezvani / Nederlands Dans Theater.Vis mer

Gjeve gjester

Det er mye å beundre i «Nederlands Dans Theater 1».

DANS: Nasjonalballetten har fått storfint besøk. Det er talende at tittelen på gjesteforestillingen i Operaen bare er navnet på det gjestende kompaniet, «Nederlands Dans Theater 1», altså den ene og mest erfarne seksjonen av Nederlands feirede moderne ensemble. Det som vises, er to balletter av koreografduoen Léon og Lightfoot, som er en slags huskoreografer for Nederlands Dans Theater og som også Nasjonalballetten har hatt uhyre vellykkede samarbeid med.

Erindring og savn
Den første balletten, «Sehnsucht», eller «Lengsel», er en triumf. Her finner duoen nettopp den helt særegne miksen av stumfilmaktig humor, voldsom mimikk, distansert lek, elastiske bevegelser og sår inderlighet som kjennetegner deres fremste verk. Verket er tilegnet koreografparets fedre, og det er naturlig å lese erindring og savn inn i det første bildet. Der danser en enslig mann (norske Silas Henriksen i en eminent tolkning) foran et roterende rom der det som kanskje er hans foreldre lever ut et sammensatt forhold. Det danses til Beethovens bløte toner. Mest imponerende er kanskje likevel det store fellespartiet, der det majestetiske, sikre og det barnlig undrende går sammen i en slående helhet på en måte som få andre koreografer, eller kompanier, mestrer.

Mye avstand
Samme utsøkte balanse er ikke helt til stede etter pause, i «Schmetterling». En sort portal som danserne smetter ut og inn av, iblant smått klovneaktig og til kalkulert fnising i salen, utgjør scenografien. Den tas sakte fra hverandre og åpenbarer et bakteppet med en stor himmel og dramatiske skyer. Mens dette skjer, beveger sortkledde dansere seg i rappe, ofte komiske soloer og duetter. Scenebildet er storslagent, og det er mange presise detaljer å beundre i de drivende dyktige dansernes kroppsspråk, men her fisker Léon og Lightfoot litt for mye etter latter og lener seg litt for tungt på sin mimeaktige sans for humor. Det er litt for mye avstand i «Schmetterling». Først på slutten får den egentlig den tyngden som trengs.

«Nederlands Dans Theater 1» er likevel en flott kveld i Operaen. Og for ihuga Léon og Lightfoot-komplettister, som det blir stadig flere av, er det bare å benke seg.