Pensjon:

Gjør AFP rettferdig igjen

AFP-ordningen er død - leve AFP-ordningen. Løsningen på floka er enklere enn du tror, skriver Geir Ramnefjell .

Kommentar

Den er ikke bærekraftig, den er ikke rettferdig og den er ikke mulig å justere. Æreskjellingen av AFP-ordningen i privat sektor har pågått i over en uke nå. Det er lett for noen hver å ha fordommer. Ordingen, som i utgangspunktet skulle være tilrettelagt slik at «sliterne» i arbeidslivet kunne gå av tidlig, blir selvsagt også brukt av de mindre utslitte.

Da jeg gikk på pressekonferansen i forrige uke i forbindelse med presentasjonen av evalueringen av AFP, møtte jeg en tidligere kollega, Stein Aabø. Han er gått av med AFP, men skulle lede det påfølgende seminaret. Hvorfor skal slike folk som Stein ut av arbeidslivet, er det lett å tenke. Men som eksempelet viser; mange av dem er jo nettopp ikke det. Min tidligere kollega arbeider som bare det, betaler skatt og er i statistikken regnet som sysselsatt.

AFP er en komplisert struktur som fungerer bedre enn sitt rykte. Men, som debatten har vist den siste uka, legitimiteten henger i en tynn tråd. Ordningen må justeres hvis den skal ha en framtid.

Den gode nyheten er at det er enklere å få til enn partene vil ha oss til å tro.

Når NHO og LO sitter sammen på pressekonferanse om AFP, er forhandlingene i praksis i gang. Ingen harde utfall, men samtidig ingen innrømmelser. Denne tautrekkingen er forståelig, men også risikabel.

Hvis ingen løsning er i sikte, åpner man ballet for de som helst vil skrote hele avtalen. Og de har i utgangspunktet mange gode argumenter. Den koster staten mye, dessuten har AFP-ordningen i dag tre helt grunnleggende svakheter.

Den er ikke spesielt rettet inn mot «sliterne». Den har ikke noen utjevnende effekt som tar særlig hensyn til de arbeidstakerne med tung belastning på jobb, som har større behov for å gå av tidlig.

Reglene for å kvalifisere til AFP er stivbeinte. Hvis du ikke er i jobb i en bedrift med AFP-ordning i fem av de sju siste årene før du fyller 62, går du glipp av hele moroa. Du må vinke adjø til en million kroner.

For mange bransjer er det helt fremmed å skulle spytte inn penger til AFP. De ansatte går gjerne videre lenge før de når pensjonsalder, og dermed blir AFP et argument mot å organisere seg på arbeidsgiversiden. Det ønsker ikke NHO, det ønsker ikke LO og det ønsker ikke staten.

Det finnes et columbi kinderegg som kan ordne alle disse tre problemene, men la oss ta kostnadene for staten først. Da AFP-ordningen ble innført i sin tid, på slutten av 80-tallet, sto Norge midt i avindustrialiseringen. Mange arbeidsgivere hadde behov for å kvitte seg med ansatte, og løsningen ble ofte at eldre arbeidstakere ble skyflet over på trygdeordninger. AFP var et tiltak for å få dette over i kontrollerte former.

Da AFP-ordningen ble lagt om fra 2011, ble den tilpasset resten av pensjonsreformen. Den har som prinsipp at det skal lønne seg å stå lenger i arbeid. Slik er det også med AFP - du får mer ved å vente med å ta den ut. Altså er den modernisert og «nøytral» - den bidrar ikke til at folk går av tidligere. Den jobber med, ikke mot pensjonsreformen.

Men med omleggingen fikk man også noen arbeidstakere som mistet retten til AFP. Blant disse har man sett en økt tilstrømming til trygdeordninger. Det kan tyde på at hvis vi skroter AFP, kan staten uansett bli sittende igjen med regninga.

Så til columbi egget. Økonom Knut Røed ved Frischsenteret har den siste uka forsiktig forsøkt å formidle denne løsningen - foreløpig uten stort gjennomslag.

Den går slik: Bedriftene betaler nå to tredjedeler av AFP-kostnaden, staten én tredjedel. Hvis vi tar statens tredjedel, holder den på samme nivå, men justerer bidraget etter yrkesgrupper - da kan AFP bli rettferdig igjen.

Det skjer ved at de gruppene som ifølge statistikken står lenger i arbeid, får litt mindre innskudd fra staten per år. De som står kortere i arbeid får et litt større innskudd fra staten per år. Statistikken finnes, den må bare brukes. «Sliterne» kan dermed gå av før. Professorer, folk som Knut Røed, får litt mindre og må jobbe lenger. Hvis denne summen betales inn etter samme prinsipp som en tjenestepensjonen, altså gjennom hele yrkeskarrieren, fjerner man også problemet med den urettferdige kvalifiseringsordningen og at den føles irrelevant for mange bransjer. Voila!

Utfordringen er at denne kampen ikke står mellom LO og NHO, men internt mellom arbeidstakerne. Det er mer vanskelig, men den krangelen må de ta. Ellers kan hele ordningen ryke.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook