Gjør alt riktig

Ingrid Olava får maksimalt ut av sin debutplate.

CD: «Ingrid Olava har noe mørkt karismatisk over seg, der hun kanaliserer Joni Mitchell via Tori Amos under en flott, feminin utgave av Gram Parsons’ frisyre anno cirka 1970», skrev vi om Ingrid Olava under Bylarm i fjor. Vi forhåndsgjettet også riktig produsent - Madrugada-bassist Frode Jacobsen - og forventet at den manglende dynamikken og friksjonen i hennes solosett ville kunne bli noe ganske annet på plate.

Ingen ting er mer gledelig enn å konkludere med at så faktisk har skjedd. «Juliet’s Wishes» er en manifestasjon av den nye modenheten og oppsiktsvekkende gode smaken blant låtskrivende unge kvinner i dette landet. Det er et faktum i den forstand at siden Sondre Lerche og Thomas Dybdahl, så har ingen mannlige artister - kanskje med unntak av Kenneth Ishak og den nye Thom Hell-plata som kommer neste uke - koblet stilmessig sikkerhet og fullvokst sound på samme måte.

Ingrid Olava er litt mer kunstferdig og mystisk i sitt uttrykk enn Susanne Sundfør, hvilket kanskje snevrer inn publikumspotensialet, men høyner kredfaktoren ytterligere. Mye gjøres veldig, veldig riktig her. Frode Jacobsen, de allestedsnærværende Jaga/National Bank/etc-gutta Morten Qvenild og Lars Horntveth og Serena Maneeshs Emil Nikolaisen er et A-lag av kreativ kraft og fingerspissfølelse, hvilket hjelper Ingrid Olavas låtmateriale formidabelt på vei. Ikke fordi det er svakt eller noe, men fordi det har et debutalbums ofte litt éndimensjonale grunnriss, og opplever å løfte seg formidabelt av lyssettingen som synthene, strykerne og de spøkelsesaktige gitarene gir henne. Strykerarrangementene til Horntveth er kanskje de mest bevegende han har gjort for andre artister til nå. Det sier mye.

«Juliet’s Wishes» mangler noe av den umiddelbarheten som Sundfør har mer av - singelen «Only Just Begun» er et smart singleunntak - men tar det igjen med sine «vokser-for-hver-lytting»-egenskaper. Hun klarer dessuten å lanserer seg som en effektiv tolker i en intens soloversjon av Dylans «It’s All Right, Ma (I’m Only Bleeding)».

Da har Ingrid Olava begått en debut som transcenderer begreper som «løfterikt» og «lovende».

Foto: Scanpix
Foto: Scanpix Vis mer