Anmeldelse: Beachheads - «Beachheads»

Gjør at sommeren kommer litt nærmere

Kvelertak-kamerater debuterer med strålende gitarpop.

ALBUM: Kverlertak-kameratene, Marvin Nygård og Vidar Landa, ligger ikke på latsiden. De to musikerne har bokstavelig tatt bodd på landeveien de siste seks årene og brukt det meste av tiden de ikke har vært på turné til å lage nye plater med moderbandet. Men litt tid til overs har gutta allikevel funnet til å kultivere frem deres nye band, Beachheads. Det kan vi være veldig glade for.

Beachheads

Beachheads

5 1 6
«Et gjennomsiktig format som krever mye av deg som låtskriver, men skal man dømme etter dette debutalbmuet kan det egentlig virke som om gjengen egentlig aldri har drevet med noe annet.»
Se alle anmeldelser

For å gjøre det klart med en gang, dette er andre toner enn det som serveres fra scenekanten når Kvelertak er i aksjon. Fra gitarvegger av støyende fuzz, går ferden mot det nedstrippede og enkle. Gjengen fremstår nesten nakne som kontrast. Det handler om klassisk powerpop i gate med Big Star, Weezer, The Posies og Teenage Fanclub.

Et gjennomsiktig format som krever mye av deg som låtskriver, men skal man dømme etter dette debutalbmuet kan det egentlig virke som om gjengen egentlig aldri har drevet med noe annet. Hele tre singler har de rukket å lufte allerede, alle med bud om at kvartetten virkelig har puslet med noe fint på sidelinjen.

Dirrende tilstedeværelse

Tekstene til vokalist Børhild Haughom er enkle og personlige med riktige doser hverdagssmerte som gjør at man føler at låtene forteller noe genuint og ikke henfaller i oppblåste klisjeer. Haughom mistet også faren sin under tilblivelsen av plata. Noe som gir låter som «Moment of Truth» en dirrende tilstedeværelse.

Powepopen krever jo også sine refrenger - helst litt skakke, men like fullt nynnbare og forføreriske. Du finner dem i fleng her. Nevnte «Moment of Truth», «Your Highness» og melankolske perler som «Una» er alle veldreide popsanger med sting og sjarme.

Samtidig passer de på å legge inn et par velvalgte girskifter. «Give Me Some Love» er en søkende og hjertevarmende semi-ballade som gjør at sommeren kommer litt nærmere, selv om vi knapt har kommet oss ut av januarmørket. «Procession» er popmelankoli av fineste sort som tar deg kjapt ned på matta.

Enkle grep

Produksjonsmessig går man for enkle grep, alle instrumentene har fått rikelig med boltreplass og ting blåses ikke opp eller dynges ned. Det låter tidløst og åpent - som seg hør og bør når man spiller powerpop. Og når det først skal krydres, så gjøres det smakfullt og spartansk, som blåserekka i «It Feels Alright».

Da er det vel ikke noe å lure på da? Du vet hvor du skal finne litt sonisk sommer og formålstjenelig melankoli om vinteren fortsatt oppleves for brysk og kald.

Lenge leve

La oss håpe Kvelertak og Beachheads kan leve fint side om side i overskuelig framtid. Vi trenger dem begge.