Debatt: Barnevern

Gjør Barnevernet noen ganger mer vondt enn godt?

Er det illojalt mot det systemet som har støttet og hjulpet oss så mye, å påpeke noen grunnleggende feil? At føre var ikke må bli et dogme. At angiveri ikke bør være en plikt.

PÅ NÅDE: Vår datter har fortsatt noen utfordringer, men hun er i de beste hender nå. Men det er vanskelig å være far, å være mor, når du føler at du sitter på nåde. Vi bygger opp igjen, men det er vanskelig, skriver innsenderne. Illustrasjonsfoto: Shutterstock / NTB Scanpix
PÅ NÅDE: Vår datter har fortsatt noen utfordringer, men hun er i de beste hender nå. Men det er vanskelig å være far, å være mor, når du føler at du sitter på nåde. Vi bygger opp igjen, men det er vanskelig, skriver innsenderne. Illustrasjonsfoto: Shutterstock / NTB ScanpixVis mer
Meninger

En familie av vår tid. Mor, far, tre barn. Høy aktivitet, mange planer, noen færre blir realisert. Ski på fjellet om vinteren, lange varme ferier i Syden om sommeren. Fotball, håndball, langrenn, trening, naborenn, kamper, matpakke, lekser og tenners gnissel. Hele pakka! Søsken som lever tett. Krangler, koser og herjer. Fredagskosen, et fristed der ukas mas og regler oppheves i noen timer. Chips, brus, pils til far, pils til mor. Og en sein taco-middag.

Men noe var annerledes, noe var litt utenom. Den yngste hadde problemer på skolen. Store problemer med oppførselen. Ville ikke underkaste seg, ville bestemme selv, sånn som i barnehagen. Hjemme var hun seg selv. Smilende, leken. Danset og sang. Familiens maskot fremdeles. Likte oppmerksomheten. Men noe var også i ferd med å endre seg hjemme. Etter hvert som problemene ble større på skolen økte trykket, og hun ventilerte seg innimellom hjemme.

Det er vanskelig å være far, å være mor, når jenta utagerer. Oppfører seg på måter som ikke kan beskrives som annet enn unormalt, i hvert fall når man står midt i det og forsøker å gjenopprette litt autoritet, å gjenvinne en normalitet. Blikk fra andre når vi er på ferie på hotell. Kan de ikke får styr på den ungen? Feil ble begått. Få kontroll!

Skolebytte. En ny start. Ekstra innsats fra hele arsenalet som det sosialdemokratiske Norge har å tilby. En hel verden av hjelpende hender – det som gjør at vi nå betaler skatten med både glede og stolthet. Egen assistent både i skoletiden og på SFO. Egen oppfølging med BUP. Utredninger. Er det ADHD? Negativt. Hva kan det være? Diagnosen er usikker. Noe med evnen til å regulere følelser. Er det forbigående, kan det være noe hun har opplevd, et traume? Uvisst.

Så slår lynet ned. Ei bombe går av, og ingenting blir som før. Det begynner med en telefonoppringning. Fra barnevernet. Kan dere komme, det er viktig. Passer ikke denne uken, kanskje neste? Tror ikke du forstår – du må komme med en gang. Vi har datteren din her hos oss. Hun er blitt hentet på skolen, og tatt i forvaring. Skolen har sendt bekymringsmelding. Hun sier hun blir slått hjemme.

Seinere skal jeg tenke på dette som «overgrepet» på min familie. Det er kanskje urettferdig mot de snille sosionomene som bare gjør sin jobb. Barnets beste. I andre sammenhenger sier vi at målet ikke helliggjør middelet. I barnevernet kalles det «føre var».

Vi blir satt under administrasjon. Først forhør, så anbefalinger, dvs. påbud. Fingeren peker rett på oss. Utlever dere, eller forbli i barnevernets søkelys. Vi skammer oss. Vi blir mistenksomme. Mistroiske. Tør ikke snakke om alt med barna i tilfellet det vil ende opp i sakspapirene til en sosionom i barnevernet. Der vi før følte tillit til systemet er vi nå havnet i George Orwells 1984. Storebror ser deg.

Heldigvis har vi BUP. De er på vårt lag. De har fulgt oss lenge. Kjenner situasjonen og forstår våre utfordringer. Hvorfor ble ikke de konsultert først? Føre var. Saken blir avsluttet. Ingenting å melde. Dette kunne jeg ha fortalt dem på forhånd sier psykologen i BUP.

Og livet går på et vis videre. Samling i bånn. Noe er knust, men vi er sterkere enn dette. Skal ikke la oss knekke. De hjelpende hender fortsetter. Men det gjør også utfordringene til vår datter. Bytter til slutt til en skole med ekstra ressurser for barn med utfordringer. Fortsetter likevel på SFO med vennene. Store framskritt. Det går bedre. Pedagogisk kompetanse virker!

Men den ufaglærte assistenten på SFO er mistenksom. Noe må være galt hjemme, for hun oppfører seg unormalt og hun forteller de merkeligste ting. Skolen sender ny bekymringsmelding til barnevernet. De kan jo ikke risikere å bli beskyldt for å ikke følge opp.

Igjen blir hun hentet på skolen. Igjen blir vi kalt inn på teppet. Men nå ser selv de snille sosionomene i barnevernet at saken er grunnløs. Vi har jo vært igjennom dette før! Likevel. Alle skal jo dekke sin rygg. Alle steiner skal snus. Sakspapirene må være i orden. Føre var. Storebror ser deg. Saken avsluttes. Ingenting å melde.

Nå er det gått noe tid. Vår datter har noen utfordringer, men hun er i de beste hender på sin nye skole. Hun har sluttet på SFO. Og hjemme går det bra. Men det er vanskelig å være far, å være mor, når du føler at du sitter på nåde. Hver gang noen nye kommer inn, rettes mistanken automatisk mot oss. Og vi vet det. Den positive energien har visnet. Vi bygger opp igjen. Men det er vanskelig. Er dette virkelig barnets beste?