TRIST:  Denne uka ble det vedtatt  at kirken sier nei til å lage en vielsesliturgi som gjør det mulig å vie samkjønnede par i kirken. En liten del av meg forsvant med én gang, skriver artikkelforfatteren.
Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB Scanpix
TRIST: Denne uka ble det vedtatt at kirken sier nei til å lage en vielsesliturgi som gjør det mulig å vie samkjønnede par i kirken. En liten del av meg forsvant med én gang, skriver artikkelforfatteren. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB ScanpixVis mer

Gjør døren høy, gjør porten vid

Da kirkens takhøyde denne uka falt med ti meter, har jeg ikke noe annet valg. Nå har jeg tenkt å levere inn min utmeldelse av den Norske Kirke.

Meninger

Toleranse, nestekjærlighet og et positivt og godt menneskesyn er verdier som lenge har vært frontet av Den Norske Kirke.  Kirken har for meg personlig vært et pusterom, en viktig del av min barndom og et sted hvor jeg har følt jeg har blitt tatt på alvor. Jeg har følt støtte, medmenneskelighet og kjærlighet.

Min mor valgte å døpe meg og mine to mindre søsken. Hun har senere angret. Mener at det var hyklersk av henne og love på tro og ære at vi skulle oppdras i den kristne tro, når hun selv egentlig ikke trodde. Men hun tok valget ut av tradisjon. Jeg valgte, som eneste søsken i søskenflokken å konfirmere meg. Jeg anså meg selv som personlig kristen. Jeg husker jeg var i søndagsgudstjenester med en av de eldre damene i gata — hun var mitt orakel. Hun kunne fortelle meg om Gud og Jesus på en måte som jeg forstod. Hun lærte meg ikke bare om kristne verdier, hun sang ikke bare salmer ved pianoet og leste opp bibeltekster, men hun snakket med meg om livet. Livet under krigen og livet nå.

«Det å være et godt menneske, Marte, det å bry seg om de som er rundt deg, det er det alt dreier seg om.» Min nabo lærte meg religion på en måte som var så forståelig. Hun klarte å forklare på en måte som var riktig for meg. Hun endret kanskje på egne meninger og formuleringer for å nå frem til mitt hjerte, men jeg kan love dere at hun klarte det. Jeg ble senere med i Glemmen Kirkekor i Fredrikstad. Her ligger et viktig fundament for hvem jeg er som person i dag. Jeg lærte mye om meg selv, andre mennesker og livet. 

Det jeg vil frem til er at kirken er en ufattelig viktig institusjon i det norske samfunn. Ikke bare det religiøse ved den, men også det tradisjonsrike. Mange av oss anser oss ikke i dag som kristne, men er likevel veldig glad i kirken. Man ønsker å være der på julaften, man ønsker å døpe barna sine der og mange foreldre nærmest tigger sine unge håpefulle om å konfirmere seg som tradisjonen tro sier de skal gjøre.

Den Norske Kirke skiller seg litt ut fra andre eldre institusjoner i Norge. Den skiller seg ut fordi den har vært omstillingsdyktig. Den har klart å engasjere til videre glød i et samfunn som har forandret seg katastrofalt fra dens opprinnelige tid. I dag foregår konfirmasjonsundervisningen med disco og turer utenlands — med fokus på samhold og glede blant ungdommen.

Før leste man bibeltekster og pugget avsnitt. Før var det en synd med samlivsbrudd, i dag tilbyr kirken samtalepartnere for støtte under den vanskelige tiden. Det er babysang, senior data treff, søndagsturer etter messe, debatter og jeg kunne nevnt  fleng. Den norske Kirke tilpasser seg det norske folks ønsker og interesser.

Andre året i den videregående skole forelsket jeg meg for første gang. Du vet den følelsen som fyller kroppen din av uendelig glede av å endelig ha funnet en person som du kunne gjort hva som helst for å bare få lov til å smile til? Du vet den følelsen av at tusen sommerfugler fyller magen når den personen tar deg i handa ? Og varmen som sprer seg i kroppen når den personen kysser deg for første gang? Jeg var så glad, men også så nervøs og redd. Redd for å være forelska? For å binde meg?

Nei, men redd for hva andre ville si. Redd for hva andre ville føle og mene når jeg fortalte at kjæresten min var jente, akkurat som meg. Det skulle vise seg å ikke være noe farlig i det hele tatt! Folk viste støtte, og venner og familie var glade på mine vegne. Hvis lykke og nestekjærlighet hadde vært piller, kan jeg love dere at samtlige av min omgangskrets på forhånd hadde tatt disse, for responsen var super!

Senere i livet har jeg forelsket meg i både gutter og jenter, og hver gang får jeg den samme støtten. Det handler om kjærlighet, ikke kjønn sier de. Det handler om at du skal ha det så fint som mulig, sier de. Det handler om at du skal være så lykkelig som mulig, sier de. Jeg sier meg enig. Men det gjør dessverre ikke den norske kirke.

Denne uka ble det vedtatt  at kirken sier nei til å lage en vielsesliturgi som gjør det mulig å vie samkjønnede par i kirken. En liten del av meg forsvant med én gang. Den Norske Kirke, barndommen min, min gamle nabo, alle gode ord fra konfirmasjonslæreren min rullet nedover øynene mine som en mørk rullegardin.  Var alt bare en løgn? Kirken, som har gitt meg så mye støtte og trygghet anerkjenner ikke meg som likeverdig menneske. Jeg skal ikke få lov til å gifte meg med den personen jeg til slutt ønsker å dele resten av livet mitt med, dersom ikke dette blir en gutt selvfølgelig. — da er jeg brått et likeverdig menneske igjen. Og da har Den Norske Kirke plenty av nestekjærlighet å gi.

At en moderne samfunnsinstitusjon, som Den Norske Kirke trossalt har klart å bli, i dag har vedtatt å gå imot en vielsesliturgi for samkjønnede par, er for meg helt uforståelig. Skeiv Ungdom spurte i sin resolusjon fra sitt landsmøte om det var «rom nok i min Fars hus» - På bakgrunn av dagens vedtak har jeg lyst til å svare nei. Men jeg klarer ikke å være bombastisk likevel. Det finnes kanskje ikke rom nok i Den Norske Kirke, men det betyr ikke nødvendigvis at det ikke finnes rom i troen.

Da kirkens takhøyde tirsdag falt med ti meter, har jeg ikke noe annet valg. Nå har jeg tenkt å levere inn min utmeldelse av den Norske Kirke. I mellomtiden oppfordrer jeg alle de fantastiske og stødige menneskene som både under kirkemøtet og ellers jobber for likeverd og mangfold, til å fortsette den gode jobben de gjør.

For når døren er høy nok, og porten vid nok - da er det kanskje plass igjen til meg også.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen! Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukas viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag.