Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Anmeldelse: «I Know This Much is True»

Gjør en vanvittig prestasjon

Men det spørs om du orker å se hele serien.

DOBBEL TRØBBEL: Mark Ruffalo har spilt spaltede personligheter før, som Hulken i Marvel-filmene. Nå spiller han to svært ulike tvillingbrødre i det dystre dramaet «I Know This Much is True». Foto: HBO NORDIC Vis mer

Bare for å ha sagt det: Mark Ruffalo gjør en vanvittig prestasjon - eller snarere to prestasjoner - som skuespiller i HBO-serien «I Know This Much is True», basert på Wally Lambs bestselgende roman. Han spiller tvillingene Thomas og Dominick Birdsey. Den ene lider av paranoid schizofreni, og den andre lider under vekten av broren, samt en hel masse annen gørr som universet har lagt på skuldrene hans.

I Know This Much is True

4 1 6

Dramaserie

11. mai 2020
Beskrivelse:

Mark Ruffalo imponerer som tvillingbrødre i hjerteskjærende pårørendedrama.

Kanal:

HBO Nordic

Se alle anmeldelser

Denne historien er så full av lidelse at du kan bli deprimert bare av å lese om den. Det er sykdom, selvmord, krybbedød, familievold, utroskap, skilsmisse, mishandling, mord og systemsvikt. Det er farlig nær lidelsesporno. Men historien lukter skuespillerpriser lang vei, for en som er villig til å gjøre en skikkelig innsats. Det har Ruffalo vært.

Ifølge New York Times måtte innspillingen settes på pause i seks uker mens han transformerte seg fra den ene, veltrente håndverkerbroren til den syke og overvektige andre. Deretter spilte han inn mange av scenene for andre gang - som sin egen motspiller.

Likevel er det portrettet av den friske broren som imponerer mest. Det er en sjeldent god, troverdig og hjerteskjærende framstilling av det å være nærmeste pårørende til et menneske med alvorlig psykisk sykdom.

Pårørendehistorie

Dominick har passet på broren sin gjennom hele livet. Det er et oppdrag han har påtatt seg både av plikt og kjærlighet, men også noe han ble pålagt allerede som barn, av foreldre og lærere. Det kommer godt fram i et tilbakeblikk, der unge Dominick måtte holde sin engstelige bror med selskap på kaia, mens resten av klassen tar båten for å se på Frihetsgudinnen.

Den voksne Thomas er så syk at han bor på institusjon, men Dominick tar ham med ut på kafé hver helg. Inntil Thomas gjør noe som er så alvorlig at han blir sperret inne på mentalsykehus, et sted som bare gjør ham sykere, og broren må kjempe for å få ham ut.

Prøvelsene skyller over Dominick gjennom hele serien. Han er fortvilet og sint - på systemet, på broren, og aller mest på seg selv, som ikke klarer å leve opp til egne forventninger om hva slags bror han bør være. De gangene han får sympati eller ros for innsatsen, er det tydelig at han føler han ikke fortjener det.

Erfaringen hans er nok gjenkjennelig for mange, og den fortjener - om ikke en hel serie, så iallfall en film. En tv-serie åpner for mer dyptpløyende karakterutforskning og muligheten til å la historier utfolde seg over tid og på mange ulike plan. Men den krever også et univers som du får lyst til å vende tilbake til, igjen og igjen. Her blir det første til hinder for det andre.

Skyld, skam og arvesynd

Historien om Thomas og Dominick har virkelig mange plan. Den er tydelig forankret i amerikansk historie, både gjennom nyhetsbulletiner som surrer i bakgrunnen og Thomas' paranoide oppheng krig, men også gjennom slektshistorien deres, som etter hvert rulles opp. Samtidig er det umulig ikke å tenke på den bibelske historien om Job og alle lidelsene han ble utsatt for. Det er riktignok Thomas som er den religiøse, og som messer om skyld og straff. Dominick - historiens Job - er ingen utholdende guds mann. Derimot lurer han på om familien er forbannet, og han finner støtte i den italienske immigrant-bestefarens memoarer, som han lenge strever med å få oversatt. Snakker vi om ibsensk arvesynd, kanskje? Eller noe mer okkult?

Bestefarens historie blir et av historiens gjennomgående mysterier. Et annet er tvillingenes biologiske far, som moren nekter å si hvem er. Drapet på en ung klassevenninne er et tredje mysterium, som Dominick blir minnet om da han møter tvillingbroren hennes igjen som voksen. Men mysteriene er for underspilte til å trekke oss inn i handlingen. Som om serieskaper Derek Cianfrance har tenkt at det er under historiens verdighet å ty til slike billige thrillerknep.

I stedet får vi seks og en halv lange timer, i grå og dyster fargepalett, til å tenke gjennom skyld, skam og forsoning, hva familie er, og hvor mye av vår identitet som bygger på det vi vet om tidligere generasjoner. Spørsmålet er om det er nok til å få oss til å sette på andre episode etter å ha sett den første. Jeg er ikke sikker på om jeg hadde gjort det hvis jeg ikke måtte.

Lyst til å diskutere?

Besøk Dagbladet debatt!