Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Anmeldelse: Ellen Kristvik, «Notat ved avgrunnen. Ei mors forteljing»

Gjør et uutslettelig inntrykk

Vondt og makeløst vakkert om å miste en datter i selvmord.

STERK BOK: Ellen Kristvik er forsker ved Akershus Universitetssykehus og har blant annet jobbet med sorgarbeid. Nå har hun skrevet en personlig bok om datteren som valgte å ta sitt eget liv. Foto: Privat
STERK BOK: Ellen Kristvik er forsker ved Akershus Universitetssykehus og har blant annet jobbet med sorgarbeid. Nå har hun skrevet en personlig bok om datteren som valgte å ta sitt eget liv. Foto: Privat Vis mer

BOK: Det er sjeldent at ei bok har en så stor makt over meg som denne. Selv om den er tynn, tar den meg dagevis å lese, for jeg opplever det som tvingende nødvendig å lese så grundig som overhodet mulig.

Akutte nedtegnelser

I 2014 utga Ellen Kristvik «I kreft og kjærleik», en både personlig og faglig bok om da hun noen år tidligere mistet ektemannen sin.

Nå har forfatteren skrevet om datteren Johanna som valgte å ta sitt eget liv høsten 2017, helt uten forvarsel, et par uker før hun skulle fylt 25 år.

«Notat ved avgrunnen», er teksten kalt, og det er akkurat det det oppleves som også, som akutte nedtegnelser. Forfatteren får tydelig fram at hun har noe på hjertet, og jeg er helt nødt til å høre etter.

I starten er hvert eneste avsnitt nesten uutholdelig smertefullt å lese. Så kan man spørre seg om det egentlig er nødvendig at en tekst framkaller så mye følelser.

Må det være så fælt, blir det ikke litt sentimentalt? Nei, det synes jeg ikke.

For selvmord er rett og slett det skumleste jeg vet om, og da må det være vondt å lese om.

Etter hvert er det som om det verste sjokket legger seg og jeg klarer å lese uten å grine. Men jeg er likevel under sterk påvirkning av teksten, jeg lever i en boble, og jeg trenger ro rundt meg når jeg leser. Alle trivialiteter oppleves som støy. Teksten og Johanna er det eneste som er viktig.

For stort hjerte

«Ho døydde av for stort hjarte, er det nokon som seier til meg. Ja, eit stort, pulserande hjarte i ein skøyr og vever kropp. Eit grenselaust hjarte i ei verd der murane tårnar seg opp, og det hardnar til.»

Selv om livet hennes tok slutt altfor tidlig, rakk Johanna å leve et innholdsrikt liv. Hun var samfunnsengasjert og opptatt av rettferdighet, miljø og situasjonen til flyktninger. Og hun hadde en gigantisk vennekrets, mye større enn moren hadde oversikt over.

Moren forteller om hele livet til datteren, nesten som en biografi, men aller mest fra ungdomstid i okkuperte hus og på ulike oppdrag for å bedre flyktningers kår.

Jeg kommer så tett innpå Johanna at jeg føler at jeg kjenner henne, og ikke minst beundrer henne. Det sterke engasjementet moren beskriver hos henne, smitter over på meg, slik at jeg får lyst til å bli et bedre menneske selv.

Kanskje døde Johanna nettopp av et for stort hjerte. Kristvik beskriver de enorme forventningene datteren hadde til seg selv. Samtidig som hun ville gjøre ting ordentlig og riktig, ville hun gjøre voldsomt mye. Oppå dette kom tilbakevendende depresjoner og angst.

For moren er det en gåte at Johanna tok sitt eget liv, men hun ser på det som en mulighet at kombinasjonen psykisk sykdom og høyre krav til egne prestasjoner ble for mye å takle.

Sykdom passet nok ikke inn i det aktive livet Johanna ville leve, og kanskje var det derfor hun ikke tok det på alvor i stor nok grad.

Litterært

Ellen Kristviks fortelling om Johanna oppleves altså som viktig å lytte til, men ikke fordi den har et klart budskap eller moral. Jeg tror heller forfatteren vil si noe slikt: Dette har skjedd, og slik var dattera mi, og selv om hun valgte å gå fra oss, fortjener jeg og de andre etterlatte at flere får bli kjent med henne.

Kristvik lar teksten gli uanstrengt fra minne til minne. Stilmessig er den hele veien litterær, noen ganger også poetisk; noen steder er fortellingen også satt opp som lyrikk, og av og til får vi korte utdrag fra sangtekster og liknende. Ellers er det ingen store brudd i teksten, ingen sjangerblandinger med utdrag fra legejournaler og liknende slik som vi ser hos for eksempel Tiril Broch Aakre og Trude Lorentzen som også har skrevet litterære, personlige beretninger om selvmord.

I denne boka får vi mammas stemme hele veien. Og heller enn å utlevere dattera på noen som helst betenkelig måte, mener jeg forfatteren gjør boka relevant for mange.

Språket er så rikt, forfatteren har gjort seg flid med å skildre detaljert ved å velge svært presise ord. Slik våkner språknerden i meg, for det er enkelte ord jeg ikke vet den eksakte betydningen av og som jeg med glad nysgjerrighet slår opp i ordboka. Det er for øvrig ikke nødvendig å slå opp ordene for å henge med, det er bare det at jeg er så ivrig når jeg leser denne boka at jeg vil ha med meg absolutt alt.

Det blir som med vinsmaking; jeg vil ikke gå glipp av en eneste nyanse av smaksbildet, alt skal med, også det som ikke er så godt. Til og med det som er surt og framkaller grimaser. Jeg elsker denne boka, den kommer til å sitte i meg lenge.

Hele Norges coronakart