Når ettertida skal gjere opp reknskap over notidas handtering av den pågåande klimakrisa, fryktar eg at det ikkje berre er dei tverrnasjonale samarbeidsorgana, oljelobbyen eller Erna Solbergs definisjon av ein «ambisiøs klimapolitikk» som kjem til å få strykkarakter.

Også alle oss småbarnsforeldre som aldri gjorde ein seriøs vurdering av tøybleier, og som stundom sto ti minutt ekstra i dusjen berre for å få litt fred og ro, kjem til å kjenne på historias forakt.

Dette høyres kanskje ut som eit forsøk på å ironisere over utgangspunktet for Marie Kleves nyutgjevne bok «Grønnere familie», men eg er ganske oppriktig. Spørsmålet om i kva grad ein kan forvente at privatpersonarar og forbrukarar tek ansvar for å løyse det som er ei global, tverrnasjonal krise, har lenge stått sentralt i miljørørsla. Marie Kleve adresserer problemstillinga heilt innleiingsvis i si bok, og skriv:

«Én husstand er ikke mye i global sammenheng, men den lille innsatsen vi selv bidrar med, kan kanskje påvirke andre til å gjøre noe også. (...) Mange av de miljøvennlige endringene i samfunnet de siste åra har kommet etter påtrykk fra forbrukere.»