SLÅSS FOR SITT STATSBORGERSKAP: Mahad Abib Mahamud i retten. Foto: NTB Scanpix
SLÅSS FOR SITT STATSBORGERSKAP: Mahad Abib Mahamud i retten. Foto: NTB ScanpixVis mer

Innvandringspolitikk

Gjør Norge grei igjen

Trumps innvandringspolitikk har vakt internasjonal avsky. Er vår egentlig så mye bedre?

Kommentar

Uhyggen sprer seg blant innvandrere i USA. Ikke ta linje 6, advarte en amerikansk venn i en hastemelding på Facebook her forleden. ICE (utlendingspolitiet) har satt opp en kontrollpost på 149. ST og 3. Ave og sjekker alle identitetspapirer.

Dette er ikke en uvanlig hendelse i New York eller andre amerikanske storbyer om dagen. Trump har lovet å deportere alle innvandrere uten lovlig opphold, uavhengig av hvor lenge de har vært i USA, om de har jobb og oppfører seg lovlydig. Det dreier seg om rundt 11 millioner mennesker.

Han har likevel gjort et unntak. Han vil overholde Barack Obamas presidentordre som ga amnesti til barn av immigranter, de såkalte «Dreamers». Et liknende forslag er forkastet av Stortinget. Her er mindreåriges tilknytning til landet bare en av flere faktorer, og som regel trumfet av såkalte innvandringspolitiske hensyn.

I Norge blir ikke innvandrere anholdt på T-banen og deportert på direkten. Men asylsøkere og innvandreres rettssikkerhet er ikke mindre vilkårlig i den norske utlendingsforvaltningen. Denne uka i Oslo tingrett har det handlet om statsborgerskap, men til sjuende og sist handler det om synet på innvandring.

Mahad Abib Mahamud (30) kom til Norge som 14-åring, er bosatt på Lillestrøm, utdannet bioingeniør og en ressurs i jobben sin. For to år siden ombestemte Utlendingsdirektoratet seg og vedtok å tilbakekalle statsborgerskapet hans. UDI trodde ikke lenger på at han var fra Somalia.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Rettssaken i seg selv gir som alltid et urovekkende innblikk i hvor komplisert behandlingen er, og hvordan vedtak i så stor grad er basert på anonyme kilder, ubekreftet informasjon og subjektive vurderinger. Arbeidsmengden er i perioder enorm. Asyladvokater har beskrevet utfallet som et lotteri, klienter føler seg som i en Kafka-prosess.

Vi får vente og se hva retten sier. Uavhengig av utfallet er det grunn til å stille spørsmål hvorfor denne saken overhodet er blitt prioritert og har kommet så langt.

Norge har i motsetning til flere andre europeiske land ingen foreldelsesfrist når det gjelder tilbakekallelse av statsborgerskap. Det er overraskende, fordi det strider mot rettspleien vi ellers står for. Rettslig er det et problem med hensyn til bevisførsel. Eksperter mener dessuten at Norge opptrer i strid med internasjonale konvensjoner. Det er forbudt å gjøre en person statsløs.

Men ikke minst har denne praksisen åpenbare sosiale og politiske konsekvenser som andre land håndterer bedre. Argumentet for å sette en strek er at borgere ikke skal risikere at myndighetene skal kunne ta fra dem statsborgerskapet og utvise dem, ettersom regjeringer og politiske vinder skifter. De skal være trygge på at de er fullverdige borgere, ikke andreklasses borgere, på vent i det uendelige, og prisgitt myndigheters luner.

For akkurat som i USA, gir norsk lov rom for skjønn og prioriteringer. Obama kastet ut immigranter i hopetall, men ga instruks om å konsentrere seg om nyankomne og tunge kriminelle. Han ga amnesti til «Dreamers» og sa at forseelser kunne man se gjennom fingrene på, selv om alle disse teknisk sett kunne kastes ut.

Trump vil kaste ut alle, og det er det som har vakt oppstand. Det er ikke bare snakk om voldtektsforbrytere og terrorister, som han åpnet valgkampen med å angripe, men lovlydige naboer som har bodde i USA i årevis, stiftet familie og holder hjulene i gang. Amerika ville vært fortapt uten dem.

Mahad-saken vekker den samme hoderystende reaksjonen her hjemme. Det gjør også en like oppsiktsvekkende sak, som Aftenposten fortalte om denne uka. Tre generasjoner trues med å fratas statsborgerskap og kastes ut etter at besteforeldrene for 27 år siden, ifølge UDI, skal ha gitt gale opplysninger da de ankom Norge.

Nidkjærheten i UDI kjenner ingen grenser. Men det gjør den jammen ikke på Stortinget heller, hvor man vedtok en statsborgerlov i 2005, som har tatt opp i seg arvesynden. Barn skal straffes for foreldrenes synder, store eller små.

Jakten på juksere skal intensiveres, er instruksen etter at UDI har fått ressurser til overs som følge av færre asylankomster. Men hvor langt tilbake i synderegisteret skal norsk forvaltning gå? Og hvor retthaversk skal man være?

De politiske frontene på innvandringsfeltet har de seinere åra vært preget av uforsonlighet og brutal retorikk. Men folk flest mener; det er lov å bruke hue.

Å forfølge statsborgere som har levd lenge og vel i landet, sender ingen andre signaler enn at vi er en kjip og byråkratisk nasjon som må lære seg å være grei igjen.