Gjør partiene jobben sin?

Hvordan fungerer det norske partisystemet? Den politiske debatten gir oss for dårlig materiale til vurdering av det, for talskvinner og -menn for de forskjellige partiene samarbeider om å gjøre den politiske situasjonen uforståelig. Typisk i så måte er Jaglands bekymring over den innflytelse som han sjøl har gitt Frp- H.

Vårt partisystem er i sine hovedtrekk over hundre år gammelt. Det oppsto i en fase da klassemotsetningene var store. Men så snart fattigfolk fikk stemmerett, ble det fart i det tålmodige arbeidet som gjorde det norske samfunnet til «verdens beste», som mange EU-tilhengere pleier å si når EU-spørsmålet ikke står på dagsorden. Dette arbeidet var i hovedsak gjennomført før oljen kom. På 70-tallet hadde veiarbeideren og kona hans (med deltidsjobb som pedell på skolen) like fint hus og like dyr bil som sine naboer lærerparet, kjøpmannsfamilien og melkeprodusenten. Vi hadde noen rikinger, men nesten ingen fattigfolk. Det er vel derfor det i mange år har vært en vanlig snakkemåte at vårt partisystem, skapt av sterke klassemotsetninger, ikke egner seg for det nye Norge. For nå er klasseforskjellene eliminert av staten - med god hjelp av det sivile samfunn.

Denne illusjonen blir det stadig vanskeligere å holde på. For det skjedde noe viktig med Norge under Willoch og Harlem Brundtland - uten at vi behøver å gjøre disse to enige kamphanene til skurker i stykket: Deres naboer på Ullern og Bygdøy, altså den rikeste tidelen av oss, tilegner seg stadig mer av nasjonalformuen, makten og æren, og den nestrikeste tidelen er minst like ekspansiv. Men også i den nedre del av skalaen er vi i ferd med å gjenskape klassesamfunnet: Vi skaffer oss billigst mulig tjenere, for eksempel til å vaske kontorene, sykerommene og salatbollene våre, altså en ny tjenerklasse, folk som må slite så mye i utrivelig arbeid at de må hentes i fattigere land. Fra andre samfunn vet vi hva dette innebærer: Dårligere vilkår for alle, uansett hårfarge og religion, som er nødt til å livberge seg i jobber langt nede på attraktivitetsskalaen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Så skulle en kanskje tro at vi i en slik situasjon nettopp kunne ha nytte av et partisystem som er skapt for å hanskes med klassemotsetninger? Men så naiv er det vel ingen som er. For selv om klasseforskjellene mellom investorene og de som vasker kontorene deres er minst like store som de var mellom skogeiere og tømmerhoggere i 1899, er klassesystemet drastisk ombygd siden den gang. Et stort flertall hadde felles interesse av de reformene som eliminerte så mye ulikhet i det norske samfunnet, og partiene gjorde oss bevisste om disse felles interessene. Kontrasten med dagens situasjon skulle være lett å se: Norske industriarbeidere, funksjonærer, pensjonister eller studenter har ingen foranledning, motiv eller mulighet for å identifisere seg med renholdere fra Pakistan eller filetskjærere fra Sri Lanka, eller å gå i koalisjon med dem for å fremme sine felles interesser. De fleste norske yrkesgruppene har fått såpass mye av oljepengene at vi heller oppfatter oss som i samme båt som de nyrike, til og med så langt at vi har samme behov for en tjenerklasse som dem.

Jeg har i denne teksten tatt for gitt at de nye klasseforskjellene er et problem, som vi må gjøre noe med. Men det er det visst nesten ingen andre som gjør. For den «opplyste allmennhet» er de nye klasseforskjellene bare en tilfeldig kombinasjon av to gode ting: A) Privatisering, som innebærer mindre politisk innblanding i utnyttelsen av det som var våre fellesressurser, og dermed større effektivitet. B) En måte å løse arbeidskraftproblemet i låglønnsfagene på, etter at innfødte nordmenn er blitt for kresne til å skrubbe gryter eller skjære filet. Den opplyste allmennhet ser med sinnsro på at vi er i ferd med å bli et samfunn med etniske klasseskiller.

Denne konvensjonelle visdommen er i best samsvar med Høyres tradisjoner, interesser og retorikk, men den må betraktes som et underforstått grunnlag for hele den norske borgerligheten, også i andre partier. Ellers griper de forskjellige partiene tak i deler av det problemet som jeg har prøvd å formulere, men uten at vi kan vente oss noe engasjement mot nye klasseforskjeller.

Arbeiderpartiet er det mest interessante og motsetningsfylte: Med noen viktige forbehold kan en si at partiet styres av den slags økonomer (med eller uten eksamen) som fullt og fast tror på den konvensjonelle visdommen, slik Høyre-folk gjør. Men samtidig må partiet unngå å provosere sine tradisjonelle velgere, som «henger fast i likhetsideologien», som det heter når moderne sosialdemokrater møtes. LO-ledelsen har også nærmest vetorett i forhold til partiet, og i kontrast til velgerne kan Haagensen gjøre sin innflytelse gjeldende hver dag.

Som vi ut fra dette kan vente, er Arbeiderpartiet schizofrent i forhold til de nye klasseskillene. Partiet er for å la de nyrike overta fellesressursene, for det vil både økonomene og LO, mens det for velgerne er et fjernt, teoretisk spørsmål, som ikke skaper noen reaksjoner. Derimot har både menige arbeidervelgere og fagbevegelsen klare interesser mot framveksten av et subproletariat, som naturligvis er uheldig for alle låglønnsgrupper. Deler av partiet gir derfor uttrykk for skepsis i forhold til forslag om arbeidskraftimport, men uten å begrunne det i klasseinteresser, antakelig fordi økonomene i partiet mener at vi trenger arbeidskraft som er villig til å akseptere arbeid som vi innfødte ikke vil ha. Men hittil har partiet gitt klart uttrykk for at innvandrere i Norge må sikres samme standard som andre nordmenn. Og det er jo noe, selv om det ikke hindrer stagnasjon i låglønnsfag.

Resten av den såkalte venstresida kan vi gå raskt forbi: SV har riktignok argumentert sterkt mot overføring av fellesformue til Fred. Olsen, T. Hermansen, Røkke & co., men uten talent for å mobilisere den latente motstanden i folket og bygge koalisjoner som kunne stoppe billigsalget. Men partiet har ingen motforestillinger mot framveksten av en ny, etnisk distinkt tjenerklasse: Erik Solheim var like glad som Jo Benkow for at vi har innvandrere som er villige til å gjøre utrivelige jobber for dårlig betaling. RV er like bevisstløst når det gjelder låglønnsgruppene. Mellompartiene prøver, når det gjelder det nye klassesamfunnet, å være både Høyre-folk, som Sponheim, og kapitalismekritikere, som Lundteigen. Senterpartiet har erklært seg mot privatisering, og mot større ulikhet. Men det må være i prinsippet, for i praksis er partiet for privatisering av så vel fiskeressursene som våre felles skoger. Det var en Sp-statsråd som satte i gang den prosessen som vil føre til privatisering av fossekrafta, og en annen vil snart gjøre det samme i oljesektoren.

Det er ingenting som klarere demonstrerer hvor irrelevant vårt partisystem er blitt enn det at Frp får så mange arbeiderstemmer. Den beste forklaring er de endringene i klasseforhold som jeg har prøvd å skissere: Bruken av innvandrere for å få billigere tjenester går naturligvis ut over alle innfødte som må leve av de såkalte låglønnsfagene.

Fordi venstrepartiene, og særlig Ap, har ignorert slike endringer i arbeidsvilkårene for deres egne tradisjonelle velgere, faller de som modne frukter i rasistdemagogenes hatt. På boligmarkedet produseres liknende frustrasjoner, for det er ikke de som mest trenger en billigere tjenerklasse som får dem som naboer. Det paradoksale er altså at de som først og fremst rammes av de nye ulikhetene, gir sine stemmer til en politiker hvis kongstanke er å bekjempe de institusjonene som reduserte de gamle: skattesystemet, offentlig sysselsetting, fagbevegelsen, statlig eiendom, arbeidslovgiving, råfiskloven og jordbrukssamvirket.

Det var gjennom partiene at det store flertallet, arbeidsfolk i bygd og by, fikk redusert de store klasseforskjellene i det gamle Norge. I dag er de stivnede levningene etter disse partiene en hindring for at de viktigste motsetningene i vårt samfunn blir tatt opp og gjort noe med.