Anmeldelse: Lana Del Rey - «Norman Fucking Rockwell!»

Gjør samme tabbe som Swift

«Klarer du én, klarer du fjorten» later til å ha vært Lana Del Reys mantra. «Norman Fucking Rockwell!» er tidvis magisk, men skriker etter variasjon.

BLIDFIS: Lana Del Rey er aktuell med sitt sjette studioalbum, «Norman Fucking Rockwell!». Foto: Universal Music
BLIDFIS: Lana Del Rey er aktuell med sitt sjette studioalbum, «Norman Fucking Rockwell!». Foto: Universal MusicVis mer

«Norman Fucking Rockwell!»

Lana Del Rey

3 1 6

Pop

2019
Plateselskap:

Polydor Records / Universal Music

«Litt for mange låter som er whatever»
Se alle anmeldelser

ALBUM: Bare for å slå det fast med en gang: det er ingen av låtene på «Norman Fucking Rockwell!» som havner på joggelista di.

Lana Del Reys sjette skive har lavere puls enn det meste av pop som lages i 2019, og er hennes minst tilgjengelige utgivelse til dato.

Når det er sagt, vil flere av de 14 sporene gli rett inn på spillelister med peiskos eller roadtrip som tema. Lana kan stemning. Men kan vi få litt variasjon, plis?

Spydige tekstlinjer

Det er nærliggende å tenke at «Norman Fucking Rockwell!» hadde egnet seg bedre som EP. Her hadde tittellåten hatt en selvsagt plass, i så fall.

«Your poetry's bad, and you blame the news» lyder karakterdrapet på en umoden type som (u) heldigvis også er et råskinn i senga. Og nå farger han humøret hennes blått, den pretensiøse nissetassen.

De spydige tekstlinjene får følge av akustisk piano og strykere (selvfølgelig), og målbæres av Lanas særpregede drawl. Du vet – det høres ut som om hun nesten ikke gidder å åpne kjeften, likevel dirrer hver linje av tilstedeværelse.

Nær ti minutter lange «Venice Bitch» er platas beste låt. For dem som er glad i musikalske påskeegg er teksten – i god Lana-tradisjon – drysset med popkulturelle referanser. Deriblant Norman Rockwell (1894-1978), den amerikanske illustratøren og maleren som har gitt plata navn.

Men det beste med «Venice Bitch» er bruddet den utgjør med resten av plata, og den soniske reisen Lana og produsent Jack Antonoff tar oss med på. Her er vi innom alt fra florlette melodilinjer til bitende elgitar og syrete synth.

BIDRAGSYTER: Jack Antonoff, en av popbransjens mest ettertraktede produsenter for tida, har tidligere jobbet med Lorde og Taylor Swift. Foto: NTB scanpix
BIDRAGSYTER: Jack Antonoff, en av popbransjens mest ettertraktede produsenter for tida, har tidligere jobbet med Lorde og Taylor Swift. Foto: NTB scanpix Vis mer

«Wha-wha-wha-wha-wha-whatever», crooner Lana. Men «Venice Bitch» er alt annet enn likegyldig. Elsker denne.

Variasjoner over samme tema

«Norman Fucking Rockwell!» inneholder imidlertid litt for mange låter som er «whatever».

På papiret stemmer mye: Lana synger fløyelsmykt og produksjonen er elegant. Men det er litt for mange variasjoner over temaet pianobasert-ballade-med-strykere-og-nogo-attåt, som en trommebeat på «Cinnamon Girl», en storslått finale på «California» eller pussig frasering på «Bartender».

Jack Antonoff (Bleachers, Fun) har skrevet og produsert de fleste av låtene sammen med Lana Del Rey. Han er også tungt involvert i en annen av årets etterlengtede poputgivelser: Taylor Swifts «Lover», som kom ut forrige fredag.

«Lover» og «Norman Fucking Rockwell!» lider under litt av det samme. Har Antonoff gjort Swift og Del Rey allergiske mot å drepe låt-darlings?

Gull blant gråstein

Noe av det som var appellerende med forgjengeren, «Lust For Life» (2017), var spennet. Vi fikk de del reyske balladene, men også hip hop-beats, A$AP Rocky-feature og duetter med Stevie Nicks og Sean Ono Lennon.

Vel. En av fordelene ved å plaske rundt i monotoniens basseng, er at de virkelig gode låtene skinner enda sterkere. Siste låt, «hope is a dangerous thing for a woman like me to have – but I have it» (puh) funkler som en diamant.

I et ferskt intervju med Billboard framstilles Lana Del Reys kreative prosess som tilfeldig og innfallsbasert.

Blind høne finner utvilsomt korn.

Bare synd at vi må kjede oss i mellomtida.